Lost

En ung, gift kvinne, Charlotte, spilt av Scarlett Johansson og en eldre amerikansk skuespiller, Bob Harris, i Bill Murray's skikkelse treffes tilfeldig. Møtet finner sted på et luksushotell i Tokyo og de to trekkes mot hverandre i sin gjensidige insomnia og innadvendte holdning til en verden de har problemer med å forholde seg til. De trigger etterhvert store uuttalte spørsmål i hverandre, der de vandrer rundt med en tilsynelatende letthet i et absurd fremmed verden de ikke er i stand til å kommunisere med.

Det har vært hevdet at portrettet av japanerne i denne filmen er ufordelaktig stereotypt, men om man løfter nesetippen og ser litt mer symbolsk på denne fremmede, absurde verdenen som Charlotte og Bob møtes i, så handler dette mer om to mennesker som ikke passer inn noe sted enn om to hvite amerikanere i Asia.

En underfundig, småabsurd og tidvis hysterik morsom film om et møte mellom malplasserte mennesker.

Særdeles severdig!

Modellen

Etter å ha lest Maskeblomstfamilien og Halvbroren har man en viss formening om hva man kan forvente seg av en roman fra samme penn. Jeg tok skammelig feil denne gangen. Mens de andre nevnte bøkene har vært bra, men ganske forgjengelige og middels engasjerende, har jeg en følelse av at Modellen kommer til å kverne noen runder til i hodet mitt.

Historien strekker seg over et tidsrom på et halvt år. Den er rammet inn av en prolog og en epilog hvor en journalist intervjuer den kjente kunstneren Peter Wihl under åpningen av hans viktige utstilling Écorché. Peter Wihl lever sammen med Helene og deres felles datter Kaia som han til en hver tid har dårlig samvittighet overfor. Han nærmer seg de 50, og plages av frykten for at hans glanstid er forbi. Ben, den aldrende homofile galleristen hans, frykter det samme, ettersom han ser at Peter strever med å bli ferdig med verkene sine til åpningen. Så skjer det fatale. Billedkunstneren, som lever av øynene sine, får en fryktelig diagnose av en synsspesialist. Han er i ferd med å bli blind. Det finnes ingen kur.

Hva gjør man når man mister selve livsgrunnlaget sitt? Hva bruker man de siste ressursene på når alt håp er ute? Og er virkelig alt håp ute? En second opinion hos en gammel klassekamerat som har mistet legebevilgningen sin pga lyssky praksis, viser at det finnes en utvei. Men kan Peter gjennomføre denne? Vil han kunne leve med seg selv etterpå? Peter kjemper sin livs kamp disse månedene.

Bokas tittel refererer til motivet i maleriene i Écorché. En estisk jente som kunsteren er dømt til å se resten av sitt liv gjennom øynene til.

Parallelt går Ibsens Vildanden som en rød tråd gjennom hele boka. Helene er scenograf og jobber med en ymse oppsetning av stykket. Tematikk som hybris, ”grip dagen”, sannhet og forestillelse. Kunstnersinn og egoisme. Romanen stiller de store spørsmålet. Ønsker vi sannhet? Tåler vi den? Er det verdt det?

Mørket og det avskyelige i Maskeblomstfamilien er gjenkjennelig, men ikke fullt så påtrengende (men ikke desto mindre rystende). Saabye Christensen skildrer fremdeles godt verden sett gjennom barns øyne, selv om barnet ikke har synsvinkelen denne gangen. Men han er definitivt vel så god når han ikke skriver mursteinsromaner om oppvekst. Jeg likte og anbefaler herved. Terningkast fem.

Fortsettelsen

Before sunset er fortsettelsen av Before sunrise. Den samtalen Jesse og Celine så brått avbrøt i 1994 med et løfte om at de skulle treffes igjen på samme sted seks måneder senere, fortsetter i 2003. Ikke i Wien denne gangen, men i romantikkens Paris der de treffes mer eller mindre tilfeldig. Eller ikke? Jesse og Celine er ni år eldre, men alt er som før. Nesten.

Vi får vite at Jesse holdt løftet og troppet opp på jernbanestasjonen i Wien slik de avtalte, men at Celine ufrivillig ble forhindret fra å komme. Og igjen - hva hvis...?

Siden jeg så begge filmene rett etter hverandre, må jeg si at det som slår meg er konsekvensen i rollekarakterene. De er lett gjenkjennelige. Kanskje noe dempet, slik man blir med alderen, men vi kjenner igjen Jesse og Celine umiddelbart. Imponerende og fascinerende.

Og slutten... Ah... Akkurat passe åpen.

Det er heller ikke noe drawback at åpningsscenen i denne filmen finner sted på Shakespeare & Company - min favorittbokhandel i Paris - like ved Notre Dame.

Jeg gir begge filmene en subjektiv og kanskje litt sentimental femmer på terningen.

You can never replace anyone because everyone is made up of such beautiful specific details. (Celine)

Before sunrise

Det første som slo meg var at dette er en film jeg virkelig burde ha sett for 10 år siden. Da var jeg jevngammel med rollekarakterene, student og kunne nok identifisert meg enda mer med plottet. Ethan Hawke som spiller Jesse har aldri vært min favoritt, men han gjør seg glimrende som søkende, kvasi-intellektuell hormonbombe. Man kan forresten merke at filmen er ti år. Når Jesse i en av åpningsscenene fabulerer rundt tanken på å lage et tv-show i real time som ikke skal handle om noe annet enn menneskers hverdagsliv over hele verden, kan det jo tolkes som et lite frempek mot dagens realitytrend.

Plottet er fascinerende: Celine møter en ukjent på toget og bestemmer seg for å utsette alle planer i ett døgn for å være med denne personen. Begge vet at det med all sannsynlighet er første og siste gangen de treffes. Det handler om å gjøre det meste og det beste ut av situasjonen og tiden man har sammen. Er det fascinasjon? Crush? ...kjærlighet?

Ung kjærlighet og "hva hvis"? motivene er fremtredende. Det er en snakkefilm. Og det er søtt.

If there's any kind of magic in this world, it must be in the attempt of understanding someone, sharing something. I know, it's almost impossible to succeed, but... who cares, really? The answer must be in the attempt. (Celine)

You gotta love that.

Hvordan det gikk? Se det skal jeg finne ut i kveld når jeg legger oppfølgeren i dvd-spilleren.

I Jane Austens verden

Fordelen med å være "midlertidig indisponert" er muligheten til å se romantiske BBC-serier i sammenheng. I 1996 da Pride and Prejudice gikk som serie på NRK, var det litt beneath me å følge med. Hey - jeg var da voksen og ferdig med slikt ungpikesvermeri, og jeg lo litt av mine medstudiner som sukket henført over tanken på Mr. Darcy i storskjorta si. Men akk. Hva gikk man ikke glipp av den gangen...

Dette er noe av det mest søte og klissete jeg har sett på lenge, men jeg har overrasket meg selv stort med å smile og le høyt for episode. For så å rigge meg til med cola light i godstolen for virkelig å nyte siste episode der alt som skal skje, faktisk skjer.

I Jane Austens verden ordner det seg virkelig for snille jenter!

Så kan man jo diskutere hvorvidt serien hadde vært like severdig uten Colin Firth.

DVD-helg

Med lånt utstyr får vi av og til sett litt film i vår TV-frie tilværelse. Det ble litt ad hoc mtp filmvalg denne gangen, men vi fikk oppleve Robert de Niro som skapsprenger i The Score. Dt er vel ingen bombe når jeg sier at jeg har sett ham i mer kledelige roller, men dog - underholdende nok. Og Edward Norton gjorde seg som skurk i dobbelt forstand.

Skapsprengersjangeren er ikke helt min greie. Neste film var America's Sweethearts. Etter en overdose Billy Crystal i løpet av filmens fem første minutter, valgte vi å gå over på norske 37 1/2 - selv om jeg hadde sett den før.

Lett underholdningshelg med andre ord.

Jeg har fått en anseelig bunke "big ones" på skatten i år, så nå skal blir det mulighet for å se film hos oss også. Vi må bare bestemme oss for hva vi skal gå for: Plasma/LCD-tv (dyrt) eller projektor (bråkete).

Snø vil falle over snø som har falt

Nå har jeg også lest den! Min fordøyelse av denne boka er preget av at den sto på leserlisten til litteraturgruppen jeg er med i. Levi Henriksen har høstet lovord i forbindelse med denne romanen, og siden jeg ble relativt positivt overrasket over den forrige bestselgeren vi leste, gikk jeg på med godt mot – bare en uke før vi skulle samles. Noe som viste seg å gi meg for lite tid. Igjen.

Hovedpersonen Dan returnerer til hjembygda etter et fengselsopphold for narkotikasmugling. Han returnerer i sorg og sinne til brorens Jakobs begravelse. Det blir et opprivende møte med bygda, barndomshjemmet og fortida. Dan har mange fiender og opplever konspiratoriske forsøk på å få ham av veien – på alle måter. Mona Steinmyra blir den som får Dan til å bestemme seg for å klore seg fast og finne igjen verdigheten i det han en gang reiste fra.

Romanen har et godt krimplot som driver historien fremover. Det er tidvis litt action og det er gruelig kaldt – så kaldt at man formelig fornemmer kuldegradene som frostrøyk opp fra boksidene. Persongalleriet er jordnært, hverdagslig og troverdig. Men likevel. Historien, språket, settingen og personene kom aldri under huden på meg. Jeg legger boka fra meg med et aldri så lite skuldertrekk. Kanskje jeg hadde likt den bedre under andre omstendigheter?

Den personen som vakte nysgjerrighet, var Mona Steinmyra, denne tilsynelatende enkle jenta med fribillett i alle miljøer. Er hun dum eller bare streetsmart? Jeg ble ikke helt enig med meg selv. Jenta minner meg om Linda i Karin Fossums Elskede Poona og Lena i filmen Så som i Himmelen. Litt sånn naive jenter som er ekstremt sympatiske. Blir spennende å se hvordan hun blir tolket i en eventuell film/tv-serie. For den kommer nok.

Ellers er jeg litt ferdig med bygde-Norge i boks form nå. Jeg har kastet meg over Irvings nye - men det blir i alle fall et langtidsprosjekt (800+ sider...)! Innimellom skal jeg lese Kilden av Gabriel Scott.

Søtt, søtt, søtt

I kveld er jeg lettere euforisk.

Jeg har vært på kino - god grunn til å være høyt oppe i seg selv - men i dag har jeg kost meg i kinosalen slik aldri har gjort før. Ever. Jeg tok meg selv i å sitte og smile mer eller mindre hele filmen!

Bok-blir-film-nedturen kom ikke. Jeg nøt Tim (Batman) Burtons versjon av Roald Dahls Charlie and the Chocolate Factory i fulle drag og kjøpte hvert grep, hver kulisse, hele rollelista!

Willy Wonka - eksentrikeren fremfor noen - fremstilt av Johnny Depp. Jo, jeg var skeptisk. Denne karakteren, med noe uunngåelig Michael Jackson'sk over seg, ville nok lett blitt (over)tolket av en Jim Carrey, men det er en lykke at man ikke gikk i den fella. Depp gjør en glitrende Wonka. Og med min beste vilje kunne jeg ikke finne ungpikeidolet noe sted (hvor var han?). Det er en kompliment.

Lille Charlie og bestefar Joe var fantastiske. (Og gjensynet med Noah Taylor fra Shine overraskende.)

Har ikke flere ord i kveld. Anbefales varmt. Sammen med boka og lydboka.

Kjærlighet for viderekomne

Jeg har sett filmen før. Det er ikke så lenge siden heller. Så denne gangen nøt jeg historiene samtidig som jeg fikk med meg litt mer enn første gang.

Helt siden jeg så Short Cuts for mange år siden har jeg vært fascinert av de filmene som består av flere tangerende historier. Magnolia er en annen nydelig film i samme sjanger. En norsk film over samme lest er ikke nødvendigvis ensbetydende med suksess, men som vi alle vet har denne filmen eksaltert anmeldere og kritikere selv utenfor landets grenser.

Når man lefler med engle-/Kristus-motiver, plasserer man seg lett for hogg. Men jeg synes Poppe og gjengen har fått det til, jeg. Betagende film, nydelige karakterer og en deilig optimisme og livsbejaelse - tross alt.

Shine

Ni år på overtid fikk jeg endelig sett Shine. Den som venter på noe godt, osv... Det var for meg en sterk, bevegende og nydelig film om kunst, far/sønn-forhold, misforstått farskjærlighet, galskap/eksentrisitet, og den hadde noen slående likheter med boken jeg nettopp hadde lest.

Historien traff en nerve i meg. I kveld er jeg ikke i stand til å utdype.

Musikken var fantastisk. (Må høre mer klassisk!) Dessverre gikk jeg glipp av en fremførelse av Rachmaninovs 3. pianokonsert - The Rac 3 - på torsdag. Ryktene sier at det var en fantastisk konsertopplevelse. Både pga musikken og en finsk, eksentrisk pianist med et karismatisk uttrykk.

Et kunstnersinn

Denne boka ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Annes kommentar. Forfatteren var et helt nytt bekjentskap for meg.

Dessverre bruker jeg urimelig lang tid på bøker for tiden av den enkle grunn at jeg sovner før jeg får lest mer enn 10 sider, og for tiden leses det kun på sengen. Man skulle tro at man uten TV fikk tid til å lese masse. Slik er det ikke. Det er alltid nok å gjøre etter at de håpefulle er i seng. Det ryddes kronisk. Og det bygges logistikk. Siden minimum 6 timers søvn er en nødvendighet, går kveldene fort.

Men. Jeg nærmer meg slutten på ovennevnte bok. Og det er med et visst vemod jeg ser at jeg snart skal legge den fra meg. Det er en lavmælt, nydelig historie om den religiøse jøden og kunstneren Ashers vei fra barndom mot voksenverdnen, fra en kultur med fokus på Gud og religionsutøvelse til et liv med fokus på virke og kunst. Asher er, tross farens motstand, en genierklært kunstner allerede som svært ung gutt. I boka bevitner vi den relativt dramatiske kollisjonen mellom religionen og kunsten. Boka kan også leses som en rite of passage-roman med mer allmenn gyldighet. Den handler om løsrivelse og om smerten i den forbindelse.

Den er likevel fremfor alt en beskrivelse av et kompromissløst kunstnersinn, dog ikke uten kvaler og samvittighet for hva og hvem han må ofre på kunstens alter. Anbefales.

Ole Bull, Felicie og Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad har skrevet en bok om Ole Bull. I går ble vi servert utdrag fra boka som skal lanseres nå i høst. Utdrag som omhandlet hans forsmådde franske frue: Felicie. Det var en gripende historie.

Idyllen til tross, hun ble aldri lykkelig der ute. Hun snakket ikke språket. Kjente ikke kulturen. Var tyve år og langt fra alle hun kjente; fra alt hun kjente. Og den hun elsket forlot henne. Lot henne i stikken. Sakte men sikkert.

Jeg har tråkket mine barnesko på Andøen gård og i omegn. Spilt volleyball i Kalvehaven, "rømt" hjemmefra og sittet sint og indignert på trappa til det fordums flotte, men da akk så forfalne våningshuset. Dette var selvsagt før den store utbyggingen som gjorde bydelen til et av de mest attraktive boligområdene i kommunen i løpet av 90-tallet.

Jeg er ikke mindre nostalgisk anlagt enn at jeg synes det er fascinerende å tenke på at det er her - akkurat her - dette har skjedd. Det var her Felicie ble gal - sannsynligvis av sorg og ensomhet. Det var i min skog hun ropte ut sin fortvilelse, i mitt tilfluktssted hun gråt sine bitre tårer og holdt sine enetaler på et for lokalbefolkningen fremmed språk. Nåtid og fortid møtes og evigheten krymper litt.

Jeg leser lite biografier, men kanskje jeg kommer til å bla litt i denne.

Done

Kopiering unnagjort. Det ble selvsagt i feil kronologisk rekkefølge, men dog.

Mathieu og korguttene

Herfra

Kino blir ikke alltid høyeste prioritet i småbarnstilværelsen. Desto viktigere er det at man de gangene man bestemmer seg for å gå på kino "treffer" på filmen. Det gjorde vi i går - venninnen min og jeg.

Mathieu og korguttene var en film jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte internatskole-film = variasjoner over et tema; mest nærliggende referanse er selvsagt Dead Poets Society. Men for meg ble dette likevel en annerledes film.

Selve plottet er velkjent: Ny lærer ankommer internatskole med villstyringer og tyrannisk ledelse, overtar ville gutter på egne premisser og med nye virkemidler (i dette tilfellet korsang), læreren oppnår resultater, krise oppstår, privilegiene fratas ham osv. Det var i siste halvdel av filmen at den begynte å skille seg fra en typisk amerikansk film. Rebellen ble verken snill eller flink til å synge, læreren kom ikke tilbake til skolen.

Det er bildene og musikken som "gjør" filmen for meg. Papirflyene med hilsner på, som seilte ned mot den varmgule sanden, alle guttehendene som vinket uten ansikter... Denne uendelig vakre scenen i kombinasjon med like vakker musikk er noe av det flotteste jeg har overvært i en kinosal.

På et annet plan var dette en tragisk film om barnesjebner, om urettferdighet og straff. Som foreldre er man hudløs, utsatt og bitteliten i et slikt perspektiv. Det tvinger seg frem en ordløs, men ekte bønn for alle barn som må leve i et helvete på jord.

En prest - Presten

Herfra.



Hovedpersonen Liv er mest teolog. Men etter en ubearbeidet opplevelse av tap i Tyskland, flykter hun til nord for å skrive ferdig oppgaven sin om sameopprøret i Finnmark og for å virke som prest. Eller for å bevise overfor seg selv og alle andre at hun nettopp ikke fungerer som prest og medmenneske. At språket kommer til kort. At vi ikke kan nå hverandre. Og hva slags virkemidler skal man da bruke? Hva sitter man igjen med?

Hanne Ørstavik er ikke kjent for å skrive slukebøker og hun er ikke spesielt lett tilgjengelig (for mange er hun vel mest kjent som del av en kvasi-akademisk chick fight). Boken krever sin leser (det liker vi), og dette var definitivt en bok man helst burde lese lenger strekk av om gangen. Ikke sånn som jeg gjorde – 5 sider hver kveld. Boka er jevn. Det er språket, ikke plottet, som teller. Det er ingen store høyder eller dype daler. Hovedpersonens fortvilelse over sin egen medmenneskelige og språklige tilkortkommenhet råder. Relativt pessimistisk, men kanskje ikke likevel?

Jeg gir Presten en firer og meg selv en treer - som leser.

Message for Brad

Hentet herfra.

A piece of advice for future career moves:

You are neither an action hero nor comedy actor. Do your thing, Brad: Look good and shut up.

And between you and me, honestly: How many times did you resist an urge to pop Angelina's lips with a pin?

Busy bees, love and forgiveness

Hentet herfra.

Lily Owens' story is a sad one. She is white, fourteen and lives with her no-good, abusive father. She has carried with her a burden of guilt and a yearning for love ever since her mother passed away at Lily's own hand - accidentally.

After running away from home with her black nanny, Rosaleen, Lily finds herself in an all-black, all-woman (nearly) community that also links with her past. In the Pink House Lily hides her secrets (of running away, of having killed her own mother), experiences adolescent and transracial love, learns all about bee-keeping, witnesses suicide and mourning. August, June and May - the three sisters living in the Pink House - and the Daughters - (of Mary - a black Mary statue and center of worship) embrace both Lily and Rosaleen and provide them with shelter, life wisdom and love.

Lily's journey from childhood to adolescence is troublesome and painful, but beautiful and enjoyable to read. The more heavy subject of the Civil Rights Movements is lightly - maybe too lightly dealt with, but this is not that kind of a novel either. Sue Monk Kidd is no Toni Morrison, but I'll lay off the analysis and recommend this book for lazy days in the hammock or on the beach.

It is a celebration of love, forgiveness and sisterhood, with rich, scented scenes. A perfect summer read.

Røtter og blod

Hentet fra Ord og ingenting, postet 21. juli:

I litteraturgruppa jeg er med i, bestemte vi at årets sommerlektyre skulle bli Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg kjente en viss likegyldighet i forhold til denne avgjørelsen. Hadde ikke lest noe av Ragde tidligere, men må si jeg faktisk ble positivt overrasket. Hun har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Vi følger tre brødre med et anstrengt forhold til foreldre, barndom, barndomshjem og hverandre. Vi følger dem hver for seg i tiden rundt morens dødsleie og etter hvert død. De lever svært forskjellige og atskilte liv. Morens død fører brødrene ubønnhørlig sammen. Eldstemann driver gården, den mellomste driver et begravelsesbyrå, mens yngstemann er homofil og gjør det stort som dekoratør i København. Vi introduseres også for den eneste etterkommeren av dette slektsleddet, Torunn – eldstemann Tors løsunge – en datter han ikke har hatt videre kontakt med gjennom oppveksten.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner (uten å røpe for mye) er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel.

Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter.

Jeg ble revet med i begynnelsen av romanen. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? (I allefall kommer oppfølgeren senere i høst.)

Erna Solberg uttalte i et intervju i magasinet PULS (siste nummer) at hun vokste fra norsk sosialrealisme på åttitallet og begynte å lese intelligent fantasy i stedet. Vel – det blir ikke denne boka som kommer til å få meg til å melde overgang. Ingen perle, men helt ok tidtrøyte. En sterk firer på terningen.

Sommerens litterære pliktløp er unnagjort. Hva nå? Valget står mellom Irvings nye Until I Find You, innkjøpt i dag, eller My Name Is Asher Lev (Chaim Potok), som jeg akkurat har begynt å bla i – etter tips fra Anne.

Syndig perfeksjonisme

Det som gjorde susen da jeg skulle overtale min kjære til å se Sin City i stedet for Klodenes Kamp, var en allusjon til Dick Tracy. Ba en stille bønn om at jeg hadde rett i at filmen var sånn noenlunde i den sjangeren.

Og hvilken innertier! Klampen i bånn fra første sekund. Blodet sprutet, den ene grusomheten avløste den andre; likevel var denne filmen en ren nytelse for øyet. Stilsikkert og gjennomført til fingerspissene. Selv tegneserieukyndige som undertegnede kunne bare bøye seg i støvet for troskapen til originalen.

Løp og se Sin City!

(Postet på Ord og Ingenting, 27. juli 2005)

Velkommen til litteratur/filmloggen min!

Siden Blogger.com mangler kategorier, oppretter jeg en egen logg for film- og bokomtaler. Ved tid og leilighet vil jeg kopiere over egnede innlegg fra min andre blogg her.