En ung, gift kvinne, Charlotte, spilt av Scarlett Johansson og en eldre amerikansk skuespiller, Bob Harris, i Bill Murray's skikkelse treffes tilfeldig. Møtet finner sted på et luksushotell i Tokyo og de to trekkes mot hverandre i sin gjensidige insomnia og innadvendte holdning til en verden de har problemer med å forholde seg til. De trigger etterhvert store uuttalte spørsmål i hverandre, der de vandrer rundt med en tilsynelatende letthet i et absurd fremmed verden de ikke er i stand til å kommunisere med.
Det har vært hevdet at portrettet av japanerne i denne filmen er ufordelaktig stereotypt, men om man løfter nesetippen og ser litt mer symbolsk på denne fremmede, absurde verdenen som Charlotte og Bob møtes i, så handler dette mer om to mennesker som ikke passer inn noe sted enn om to hvite amerikanere i Asia.
En underfundig, småabsurd og tidvis hysterik morsom film om et møte mellom malplasserte mennesker.
Særdeles severdig!
Om meg
- alliene
- 36. Mamma til tre. Lesende, skrivende, tenkende. Vanligvis. Nå: Ammende. Trives blant folk og i eget selskap. Digger P2. Har også skritteller, iPod, digitalkamera, notisblokk.
Leser nå:
3 kommentarer:
Nydelig film!
En av mine høyest elskede favoritter fra de senere årene. Nå fikk jeg fryktelig lyst til å se den igjen. (Og jeg er fremdeles bitter over at Akademiet ikke ga Murray en Oscar. De kan jo gjøre det senere, men de får aldri tilbake anledningen til å gi ham en for Lost in Translation. Til og med programlederen var skuffet på hans vegne.)
Leste nettopp din anmeldelse, Anne - du satte fingeren på noe veldig essensielt, dette med filmens sparsommelige språkbruk. Så mye med så lite. Heldigvis kjøpte jeg filmen, så den skal jeg definitivt se om igjen. Snart.
Legg inn en kommentar