Ole Bull, Felicie og Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad har skrevet en bok om Ole Bull. I går ble vi servert utdrag fra boka som skal lanseres nå i høst. Utdrag som omhandlet hans forsmådde franske frue: Felicie. Det var en gripende historie.

Idyllen til tross, hun ble aldri lykkelig der ute. Hun snakket ikke språket. Kjente ikke kulturen. Var tyve år og langt fra alle hun kjente; fra alt hun kjente. Og den hun elsket forlot henne. Lot henne i stikken. Sakte men sikkert.

Jeg har tråkket mine barnesko på Andøen gård og i omegn. Spilt volleyball i Kalvehaven, "rømt" hjemmefra og sittet sint og indignert på trappa til det fordums flotte, men da akk så forfalne våningshuset. Dette var selvsagt før den store utbyggingen som gjorde bydelen til et av de mest attraktive boligområdene i kommunen i løpet av 90-tallet.

Jeg er ikke mindre nostalgisk anlagt enn at jeg synes det er fascinerende å tenke på at det er her - akkurat her - dette har skjedd. Det var her Felicie ble gal - sannsynligvis av sorg og ensomhet. Det var i min skog hun ropte ut sin fortvilelse, i mitt tilfluktssted hun gråt sine bitre tårer og holdt sine enetaler på et for lokalbefolkningen fremmed språk. Nåtid og fortid møtes og evigheten krymper litt.

Jeg leser lite biografier, men kanskje jeg kommer til å bla litt i denne.

Done

Kopiering unnagjort. Det ble selvsagt i feil kronologisk rekkefølge, men dog.

Mathieu og korguttene

Herfra

Kino blir ikke alltid høyeste prioritet i småbarnstilværelsen. Desto viktigere er det at man de gangene man bestemmer seg for å gå på kino "treffer" på filmen. Det gjorde vi i går - venninnen min og jeg.

Mathieu og korguttene var en film jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte internatskole-film = variasjoner over et tema; mest nærliggende referanse er selvsagt Dead Poets Society. Men for meg ble dette likevel en annerledes film.

Selve plottet er velkjent: Ny lærer ankommer internatskole med villstyringer og tyrannisk ledelse, overtar ville gutter på egne premisser og med nye virkemidler (i dette tilfellet korsang), læreren oppnår resultater, krise oppstår, privilegiene fratas ham osv. Det var i siste halvdel av filmen at den begynte å skille seg fra en typisk amerikansk film. Rebellen ble verken snill eller flink til å synge, læreren kom ikke tilbake til skolen.

Det er bildene og musikken som "gjør" filmen for meg. Papirflyene med hilsner på, som seilte ned mot den varmgule sanden, alle guttehendene som vinket uten ansikter... Denne uendelig vakre scenen i kombinasjon med like vakker musikk er noe av det flotteste jeg har overvært i en kinosal.

På et annet plan var dette en tragisk film om barnesjebner, om urettferdighet og straff. Som foreldre er man hudløs, utsatt og bitteliten i et slikt perspektiv. Det tvinger seg frem en ordløs, men ekte bønn for alle barn som må leve i et helvete på jord.

En prest - Presten

Herfra.



Hovedpersonen Liv er mest teolog. Men etter en ubearbeidet opplevelse av tap i Tyskland, flykter hun til nord for å skrive ferdig oppgaven sin om sameopprøret i Finnmark og for å virke som prest. Eller for å bevise overfor seg selv og alle andre at hun nettopp ikke fungerer som prest og medmenneske. At språket kommer til kort. At vi ikke kan nå hverandre. Og hva slags virkemidler skal man da bruke? Hva sitter man igjen med?

Hanne Ørstavik er ikke kjent for å skrive slukebøker og hun er ikke spesielt lett tilgjengelig (for mange er hun vel mest kjent som del av en kvasi-akademisk chick fight). Boken krever sin leser (det liker vi), og dette var definitivt en bok man helst burde lese lenger strekk av om gangen. Ikke sånn som jeg gjorde – 5 sider hver kveld. Boka er jevn. Det er språket, ikke plottet, som teller. Det er ingen store høyder eller dype daler. Hovedpersonens fortvilelse over sin egen medmenneskelige og språklige tilkortkommenhet råder. Relativt pessimistisk, men kanskje ikke likevel?

Jeg gir Presten en firer og meg selv en treer - som leser.

Message for Brad

Hentet herfra.

A piece of advice for future career moves:

You are neither an action hero nor comedy actor. Do your thing, Brad: Look good and shut up.

And between you and me, honestly: How many times did you resist an urge to pop Angelina's lips with a pin?

Busy bees, love and forgiveness

Hentet herfra.

Lily Owens' story is a sad one. She is white, fourteen and lives with her no-good, abusive father. She has carried with her a burden of guilt and a yearning for love ever since her mother passed away at Lily's own hand - accidentally.

After running away from home with her black nanny, Rosaleen, Lily finds herself in an all-black, all-woman (nearly) community that also links with her past. In the Pink House Lily hides her secrets (of running away, of having killed her own mother), experiences adolescent and transracial love, learns all about bee-keeping, witnesses suicide and mourning. August, June and May - the three sisters living in the Pink House - and the Daughters - (of Mary - a black Mary statue and center of worship) embrace both Lily and Rosaleen and provide them with shelter, life wisdom and love.

Lily's journey from childhood to adolescence is troublesome and painful, but beautiful and enjoyable to read. The more heavy subject of the Civil Rights Movements is lightly - maybe too lightly dealt with, but this is not that kind of a novel either. Sue Monk Kidd is no Toni Morrison, but I'll lay off the analysis and recommend this book for lazy days in the hammock or on the beach.

It is a celebration of love, forgiveness and sisterhood, with rich, scented scenes. A perfect summer read.

Røtter og blod

Hentet fra Ord og ingenting, postet 21. juli:

I litteraturgruppa jeg er med i, bestemte vi at årets sommerlektyre skulle bli Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg kjente en viss likegyldighet i forhold til denne avgjørelsen. Hadde ikke lest noe av Ragde tidligere, men må si jeg faktisk ble positivt overrasket. Hun har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Vi følger tre brødre med et anstrengt forhold til foreldre, barndom, barndomshjem og hverandre. Vi følger dem hver for seg i tiden rundt morens dødsleie og etter hvert død. De lever svært forskjellige og atskilte liv. Morens død fører brødrene ubønnhørlig sammen. Eldstemann driver gården, den mellomste driver et begravelsesbyrå, mens yngstemann er homofil og gjør det stort som dekoratør i København. Vi introduseres også for den eneste etterkommeren av dette slektsleddet, Torunn – eldstemann Tors løsunge – en datter han ikke har hatt videre kontakt med gjennom oppveksten.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner (uten å røpe for mye) er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel.

Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter.

Jeg ble revet med i begynnelsen av romanen. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? (I allefall kommer oppfølgeren senere i høst.)

Erna Solberg uttalte i et intervju i magasinet PULS (siste nummer) at hun vokste fra norsk sosialrealisme på åttitallet og begynte å lese intelligent fantasy i stedet. Vel – det blir ikke denne boka som kommer til å få meg til å melde overgang. Ingen perle, men helt ok tidtrøyte. En sterk firer på terningen.

Sommerens litterære pliktløp er unnagjort. Hva nå? Valget står mellom Irvings nye Until I Find You, innkjøpt i dag, eller My Name Is Asher Lev (Chaim Potok), som jeg akkurat har begynt å bla i – etter tips fra Anne.

Syndig perfeksjonisme

Det som gjorde susen da jeg skulle overtale min kjære til å se Sin City i stedet for Klodenes Kamp, var en allusjon til Dick Tracy. Ba en stille bønn om at jeg hadde rett i at filmen var sånn noenlunde i den sjangeren.

Og hvilken innertier! Klampen i bånn fra første sekund. Blodet sprutet, den ene grusomheten avløste den andre; likevel var denne filmen en ren nytelse for øyet. Stilsikkert og gjennomført til fingerspissene. Selv tegneserieukyndige som undertegnede kunne bare bøye seg i støvet for troskapen til originalen.

Løp og se Sin City!

(Postet på Ord og Ingenting, 27. juli 2005)

Velkommen til litteratur/filmloggen min!

Siden Blogger.com mangler kategorier, oppretter jeg en egen logg for film- og bokomtaler. Ved tid og leilighet vil jeg kopiere over egnede innlegg fra min andre blogg her.