Røtter og blod

Hentet fra Ord og ingenting, postet 21. juli:

I litteraturgruppa jeg er med i, bestemte vi at årets sommerlektyre skulle bli Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg kjente en viss likegyldighet i forhold til denne avgjørelsen. Hadde ikke lest noe av Ragde tidligere, men må si jeg faktisk ble positivt overrasket. Hun har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Vi følger tre brødre med et anstrengt forhold til foreldre, barndom, barndomshjem og hverandre. Vi følger dem hver for seg i tiden rundt morens dødsleie og etter hvert død. De lever svært forskjellige og atskilte liv. Morens død fører brødrene ubønnhørlig sammen. Eldstemann driver gården, den mellomste driver et begravelsesbyrå, mens yngstemann er homofil og gjør det stort som dekoratør i København. Vi introduseres også for den eneste etterkommeren av dette slektsleddet, Torunn – eldstemann Tors løsunge – en datter han ikke har hatt videre kontakt med gjennom oppveksten.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner (uten å røpe for mye) er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel.

Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter.

Jeg ble revet med i begynnelsen av romanen. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? (I allefall kommer oppfølgeren senere i høst.)

Erna Solberg uttalte i et intervju i magasinet PULS (siste nummer) at hun vokste fra norsk sosialrealisme på åttitallet og begynte å lese intelligent fantasy i stedet. Vel – det blir ikke denne boka som kommer til å få meg til å melde overgang. Ingen perle, men helt ok tidtrøyte. En sterk firer på terningen.

Sommerens litterære pliktløp er unnagjort. Hva nå? Valget står mellom Irvings nye Until I Find You, innkjøpt i dag, eller My Name Is Asher Lev (Chaim Potok), som jeg akkurat har begynt å bla i – etter tips fra Anne.