1. aug. 2005

Mathieu og korguttene

Herfra

Kino blir ikke alltid høyeste prioritet i småbarnstilværelsen. Desto viktigere er det at man de gangene man bestemmer seg for å gå på kino "treffer" på filmen. Det gjorde vi i går - venninnen min og jeg.

Mathieu og korguttene var en film jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte internatskole-film = variasjoner over et tema; mest nærliggende referanse er selvsagt Dead Poets Society. Men for meg ble dette likevel en annerledes film.

Selve plottet er velkjent: Ny lærer ankommer internatskole med villstyringer og tyrannisk ledelse, overtar ville gutter på egne premisser og med nye virkemidler (i dette tilfellet korsang), læreren oppnår resultater, krise oppstår, privilegiene fratas ham osv. Det var i siste halvdel av filmen at den begynte å skille seg fra en typisk amerikansk film. Rebellen ble verken snill eller flink til å synge, læreren kom ikke tilbake til skolen.

Det er bildene og musikken som "gjør" filmen for meg. Papirflyene med hilsner på, som seilte ned mot den varmgule sanden, alle guttehendene som vinket uten ansikter... Denne uendelig vakre scenen i kombinasjon med like vakker musikk er noe av det flotteste jeg har overvært i en kinosal.

På et annet plan var dette en tragisk film om barnesjebner, om urettferdighet og straff. Som foreldre er man hudløs, utsatt og bitteliten i et slikt perspektiv. Det tvinger seg frem en ordløs, men ekte bønn for alle barn som må leve i et helvete på jord.

Ingen kommentarer: