Jeg leste Heidi Lindes første roman Under bordet (2002) uten de store forventningene, men jeg ble positivt overrasket. Jeg fant den neste romanen hennes på salg i Mandal tidligere i sommer, og jeg gikk til denne med samme litt likegyldige innstilling Det er helt tydelig at Linde har bakgrunn som manusforfatter, for dialogene var det desidert sterkeste litterære virkemiddelet hennes i den første romanen. Så også i Juggel (2004).Rammefortellingen: Hovedpersonen Maj er ferdig med hovedfagsoppgaven i sosiologi. Hun har akkurat funnet ut at hun er gravid med en mann hun er usikker på og er på vei tilbake til sin barndoms by i en begravelse. I denne tilstanden av distansert sorg og nyervervet viten om at hun skal potensielt føre slekten videre, trigges hukommelsen og den analytiske refleksen. Bilturen og begravelsen blir et møte med barndom, tidlige vennskap og svermerier samt lokale tragedier.
Med Tore Renbergs Kompani Orheim friskt og vakkert i minne, var en sammenlikning nesten uunngåelig, all den tid begge bøkene er satt i et 80-tallsmiljø med fokus på vennskap og familieforhold som formende og dannende både for senere valg og personlighetsutvikling. Og i forhold til Renberg kommer ikke Linde helt opp. Der Kompani Orheim skamløst og brilliant flyter over av referanser både til historie, bøker og litteratur, er Juggel kjemisk fritt for slike. Dialogen er hovedvirkemiddelet.
Maj vokser opp med mor og mormor i et slags kvinnefellesskap som for øvrig ikke er et like stort tema som vaskeseddelen bedyrer. Språket er enkelt og muntlig med mange "fyll-ord" som kan være litt irriterende. Beskrivelsen av moren til Maj bærer også preg av noe ufullstendig i mine øyne. I begynnelsen virker hun som et ustabilt vrak, mens på slutten av romanen er hun en suksessfull forretningskvinne. Utviklingen fra det ene til det andre er uklar for meg. Svanemotivet i oppvekstbøker (de-pene-falmer-de-smarte-vinner) er uunngåelig tilstede i Juggel også. Romanen er likevel en lettlest og fengende bok om barndom og erfaringer som former oss. Jeg synes styrken i boka er dialogen, beskrivelsen av vennskapet mellom Maj og bestevenninnen Anja, samt skildringen av familierelasjoner i Majs og venninnenes familier.
Alt i alt en mer enn grei tidtrøyte.
