Ni år på overtid fikk jeg endelig sett Shine. Den som venter på noe godt, osv... Det var for meg en sterk, bevegende og nydelig film om kunst, far/sønn-forhold, misforstått farskjærlighet, galskap/eksentrisitet, og den hadde noen slående likheter med boken jeg nettopp hadde lest.
Historien traff en nerve i meg. I kveld er jeg ikke i stand til å utdype.
Musikken var fantastisk. (Må høre mer klassisk!) Dessverre gikk jeg glipp av en fremførelse av Rachmaninovs 3. pianokonsert - The Rac 3 - på torsdag. Ryktene sier at det var en fantastisk konsertopplevelse. Både pga musikken og en finsk, eksentrisk pianist med et karismatisk uttrykk.
Om meg
- alliene
- 36. Mamma til tre. Lesende, skrivende, tenkende. Vanligvis. Nå: Ammende. Trives blant folk og i eget selskap. Digger P2. Har også skritteller, iPod, digitalkamera, notisblokk.
Leser nå:
1 kommentar:
Det er lenge siden jeg så Shine, og det hadde jeg slett ikke tenkt på, men når du sier det: en viss likhet med Asher Lev er absolutt til stede, ja.
Burde kanskje se Shine igjen snart. Jeg har sett mange filmer med Geoffrey Rush senere, og han er virkelig fantastisk.
Legg inn en kommentar