Before sunrise

Det første som slo meg var at dette er en film jeg virkelig burde ha sett for 10 år siden. Da var jeg jevngammel med rollekarakterene, student og kunne nok identifisert meg enda mer med plottet. Ethan Hawke som spiller Jesse har aldri vært min favoritt, men han gjør seg glimrende som søkende, kvasi-intellektuell hormonbombe. Man kan forresten merke at filmen er ti år. Når Jesse i en av åpningsscenene fabulerer rundt tanken på å lage et tv-show i real time som ikke skal handle om noe annet enn menneskers hverdagsliv over hele verden, kan det jo tolkes som et lite frempek mot dagens realitytrend.

Plottet er fascinerende: Celine møter en ukjent på toget og bestemmer seg for å utsette alle planer i ett døgn for å være med denne personen. Begge vet at det med all sannsynlighet er første og siste gangen de treffes. Det handler om å gjøre det meste og det beste ut av situasjonen og tiden man har sammen. Er det fascinasjon? Crush? ...kjærlighet?

Ung kjærlighet og "hva hvis"? motivene er fremtredende. Det er en snakkefilm. Og det er søtt.

If there's any kind of magic in this world, it must be in the attempt of understanding someone, sharing something. I know, it's almost impossible to succeed, but... who cares, really? The answer must be in the attempt. (Celine)

You gotta love that.

Hvordan det gikk? Se det skal jeg finne ut i kveld når jeg legger oppfølgeren i dvd-spilleren.