On Chesil Beach

Ian McEwan har gått som en rød tråd gjennom denne høstens lesning. On Chesil Beach (2007), var en ny liten perle, litt mindre dramatisk enn de andre bøkene jeg har lest av McEwan.

Boka er kort. Den er nesten mer en lang novelle enn en kort roman. Handlingen foregår i løpet av et meget begrenset tidsrom, nemlig noen timer på bryllupsnatten til hovedpersonene Florence og Edward. Vi er med dem under kveldsmaten etter festen, under et forsøk på å fullbyrde ekteskapet og en konfrontasjon på stranden etter dette.

Edward og Florence er et umake par. Hun kommer fra en holden familie, han gjør det ikke. De gifter seg på tidlig sekstitall, og de er begge jomfruer på bryllupsnatten. Allerede før brylluet er det klart at de har forskjellige forventninger til samlivet - spesielt den seksuelle delen av det. Der Edward har store forventninger, ser Florence begrensninger. Kanskje har hun en historie og sine grunner til dette.

Men de snakker aldri om dette før de opplever det i praksis, selv om de tidligere forsøkene på å nærme seg hverandre fysisk også har båret preg av denne skjevheten mellom dem. Det aller første seksuelle initiativet mellom dem ender i katastrofe; med skam, skyldfølelse, avsky og forrakt. Og natten får skjebnesvangre følger for de to.

Det har vært påpekt at dette er en bok som omhandler temaet kommunikasjon om seksualitet på 60-tallet, eller snarere mangelen på den, men jeg tenker at det kan være mer universelt enn som så.

Under lesningen ventet jeg meg hele tiden noe fælt, men det kom aldri. Desto større ble tomheten og tristheten under lesningen av det siste kapittelet i romanen. Valgene som var så viktige og som ble tatt denne natten virker ungdommelige, latterlige og ubetydelige i etterpåklokskapens lys. Og selv om ingen av dem tillater seg å tenke "hvis bare...", så blir dette nærliggende for leseren.

Men slik ble livet for de to. Og så kunne det vært annerledes:"This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing."

For ingens øyne

I litteraturgruppen jeg er med i leste vi en lokal romandebutant før siste møte. Vi har alle kjennskap til forfatteren (Nils Harald Sødal) all den tid noen av oss er vokst opp i samme nabolag, andre har sunget i kor med ham og alle kjenner vi ham som operatalent og sønn av en tidligere varaordfører samt svoger av påtroppende redaktør i landsdelens avisorgan. Ja, det er en liten by.

Det er alltid underlig å lese bøker skrevet av folk man kjenner til. Det kan bli litt forstyrrende for lesningen å høre forfatterens stemme gjennom teksten. Men for min del varte dette bare et par sider.

Boka foregår på to tidsplan. Ett tar for seg hovedpersonen Jakobs barndom, oppvekst og ungdomstid. I bokas nåtid handler det om den samme Jakob, en alkoholisert matematikkprofessor bosatt i Oslo, men med røtter fra et lett gjennkjennelig Sørland. Han tilbringer barndommen på en øy ute i havet, og får med seg noen skjellsettende opplevelser fra oppveksten. Blant annet mister han sin far under dramatiske omstendigheter.

Jakob har en barndomsvenninne ved navn Camilla. Hun er som familie for ham, og det som skjer med henne vil prege Jakob sterkt. Hun flytter fra øya i ung alder, blir gravid og opplever et alvorlig sammenbrudd. Jakob tar ansvar for henne og prøver å redde henne, slik han ikke klarer å redde sin far. Senere i boka dukker ugressbarnet Einar opp, og det samme forløpet gjentar seg.

Romanens styrke ligger i en relativt drivende historie. Man får lyst til å vite hvordan det går og hvordan sammenhengene egentlig er.

Dens svakhet er at den fremstår som et uferdig produkt. Den gaper over for mye. Forfatteren uttaler seg om psykiatrien, eldreomsorgen og barnevernet, og det blir rett og slett litt for mye faktainformasjon. En skikkelig redigering som hadde kortet ned romanen med femti til hundre sider hadde gjort seg. Det samme hadde en spåklig justering. Her er det eksempler på platte dialoger og noen svulstige setninger som punkterer fullstendig:

"...gårsdagen som vil bli stående som et monument over den totale ydmykelse, en bauta, som får Monolitten til å fremstå som en fartshump." [min uthevning]

Men likevel var det en fin lesning som overrasket positivt. Gir den en fortjent firer.

Honningtunger

Denne romanen av Helene Uri har stått i hylla en stund. Etter å ha lest både Engel av nylon (2003) og De beste blant oss (2006) med en viss begeistring, har jeg spart Honningtunger (2002) til en regnværsdag. Tenkt at den måtte være hyggelig, lettlest lektyre om en jentegjeng på min egen alder. Dog kom den litt bardus på meg, all den tid den bød på makabre detaljer og intriger beyond belief. Og med bakgrunn i forventningene satt jeg igjen med en viss bakoversveis.

Sara, Tamara, Eva og Liss. Fire jenter på ca 35. Midt i livet, midt i udødeligheten, karrieretiden, materialismen og midt i det evige jaget etter å tekkes og utkonkurrere hverandre. De har syklubbb sammen. Det er Tamara og Sara som er de peneste og som helt klart er midtpunktet i jentegjengen. De to bestevenninnene som alt annet kretser rundt. Uventede konstelasjoner og agendaer kommer etterhvert frem, og det viser seg at alle jentene gjemmer på drømmer og hemmeligheter. Det hele kulminerer i en tur til København der alle jentene får vist sitt sanne jeg. Konstellasjonen sprenges, og alle tvinges til å begynne på nytt.

Uris språk er noe (kanskje tilsiktet) enerverende, spesielt i gjengivelse av enkelte karakterers tanker og stemmer. Men hun skriver godt og fengende.

Som sagt fikk jeg litt bakoversveis av denne boka. Kanskje er jeg veldig naiv, men jeg opplevde denne syklubben som lite representativ for de jentegruppene jeg selv kjenner. Dette er en bok som forfekter myten om at kvinne er kvinne verst. Verre enn verst, faktisk. Så kan man sikkert diskutere hvorvidt dette stemmer.

Ingen feel good bok, dette. Men for så vidt ok. En svak firer kastes herfra.

The Curious Incident of the Dog in the Night-time

Mark Haddon er kjent for å skrive barnebøker. Han har litteraturbakgrunn og har jobbet med barn og ungdom med spesielle behov. Dette må unektelig ha inspirert ham i arbeidet med The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003).

Dette er en bok om 15-åringen Christopher som ikke er som andre gutter på samme alder. Han har (jeg skulle til å skrive "lider av", men romanens form og innhold får meg til å tenke meg litt om og reformulere) Asbergers syndrom og ser verden litt mer sort hvitt enn oss andre. Forunderlig nok kan det se ut som om han med sin enkle og logiske tilnærming til verden og livet like gjerne kan være utstyrt med en gave.


En dag finner Christopher naboens hund stukket ihjel med høygaffel. Christopher bestemmer seg for å utfordre sine begrensninger og fobier og finne ut av mordmysteriet samt skrive bok om saken. I prosessen kommer det frem mørke hemmeligheter om hans egen familie og vi får et sterkt møte med et sinn som fungerer annerledes, men ikke desto mindre genialt enn de fleste andre.

Christopher har sans for logikk og matematikk. Språket "hans" er enkelt og naivistisk. Christopher sier selv at han ikke forstår verken spøk og metaforer, og selv om visse episoder fremkaller latter hos leseren, klarer Haddon å balansere på eggen slik at vi ler med gutten - ikke av ham. Dette er en rørende, varm og klok bok.

Anbefales på det varmeste.

Atonement

Jeg fortsetter min Ian McEwan-reise og har nylig gjort meg ferdig med Atonement (2001). Filmen basert på samme bok ble lansert i høst og blir, etter det jeg har klart å finne ut, å se på kino i Norge på nyåret. Jeg gru-gleder meg.

Denne romanen skiller seg fra de andre to McEwan-bøkene jeg har lest på flere måter. Tidsperspektivet er større, prosjektet mer ambisiøst og tonen i språket annerledes. Men overraskelsene og finurlighetene er likefullt tilstede.

Dette er historien om 13-årige Briony, svermerisk ungjente med forfatterdrømmer og hang til å drømme seg ut av verden og inn i sin egen virkelighetsforståelse som til tider avviker noe fra omgivelsenes.

Det er mellomkrigstid på landsbygda i England. En dag observerer Briony sin eldre søster og barndomsvennen Robbie (som også er sønn av en av tjenestefolkene på stedet) i en merkelig situasjon ute på eiendommen. De påfølgende hendelser og observasjoner i dagene som kommer, kokes sammen til en av Brionys historier, med dramatiske konsekvenser for Briony, Cecilia og Robbie og livene deres.

Dette er en av de bøkene som det er vanskelig å snakke om uten å røpe for mye av plottet. Jeg synes romanen tok seg kraftig opp etter hvert og jeg likte spesielt godt slutten. Det er der man forstår tittelen. Skyld og soning er fremtredende motiver i fortellingen, samtidig som forfatterens makt som historieforvalter settes i søkelyset mot slutten.

Anbefales.

Hvorfor jeg gru-gleder meg til filmen? For det første er det risikosport å se en god bok på kino. For det andre er det noen skrekkelige krigs-scener her som jeg helst vil bli forskånet for...

Congrats

Jeg ble glad da jeg hørte at ujålete og produktive Doris Lessing har vunnet Nobelprisen i litteratur. Ikke fordi jeg kan forfatterskapet hennes til fingerspissene. Det kan jeg på ingen måte. Men jeg glemmer aldri den skjellsettende opplevelsen det var å lese "To Room Nineteen" fra A Man and Two Women (1963) som 19-åring. Den gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk. Det var rundt denne novellen jeg i sin tid forfattet min første akademiske oppgave på engelsk grunnfag.

Da jeg leste den igjen for noen dager siden, ser jeg at ingenting er forandret. Historien bergtar meg den dag i dag.

Gratulerer, Doris. Jeg lover å lese mer.

Juggel

Jeg leste Heidi Lindes første roman Under bordet (2002) uten de store forventningene, men jeg ble positivt overrasket. Jeg fant den neste romanen hennes på salg i Mandal tidligere i sommer, og jeg gikk til denne med samme litt likegyldige innstilling Det er helt tydelig at Linde har bakgrunn som manusforfatter, for dialogene var det desidert sterkeste litterære virkemiddelet hennes i den første romanen. Så også i Juggel (2004).

Rammefortellingen: Hovedpersonen Maj er ferdig med hovedfagsoppgaven i sosiologi. Hun har akkurat funnet ut at hun er gravid med en mann hun er usikker på og er på vei tilbake til sin barndoms by i en begravelse. I denne tilstanden av distansert sorg og nyervervet viten om at hun skal potensielt føre slekten videre, trigges hukommelsen og den analytiske refleksen. Bilturen og begravelsen blir et møte med barndom, tidlige vennskap og svermerier samt lokale tragedier.

Med Tore Renbergs Kompani Orheim friskt og vakkert i minne, var en sammenlikning nesten uunngåelig, all den tid begge bøkene er satt i et 80-tallsmiljø med fokus på vennskap og familieforhold som formende og dannende både for senere valg og personlighetsutvikling. Og i forhold til Renberg kommer ikke Linde helt opp. Der Kompani Orheim skamløst og brilliant flyter over av referanser både til historie, bøker og litteratur, er Juggel kjemisk fritt for slike. Dialogen er hovedvirkemiddelet.

Maj vokser opp med mor og mormor i et slags kvinnefellesskap som for øvrig ikke er et like stort tema som vaskeseddelen bedyrer. Språket er enkelt og muntlig med mange "fyll-ord" som kan være litt irriterende. Beskrivelsen av moren til Maj bærer også preg av noe ufullstendig i mine øyne. I begynnelsen virker hun som et ustabilt vrak, mens på slutten av romanen er hun en suksessfull forretningskvinne. Utviklingen fra det ene til det andre er uklar for meg. Svanemotivet i oppvekstbøker (de-pene-falmer-de-smarte-vinner) er uunngåelig tilstede i Juggel også. Romanen er likevel en lettlest og fengende bok om barndom og erfaringer som former oss. Jeg synes styrken i boka er dialogen, beskrivelsen av vennskapet mellom Maj og bestevenninnen Anja, samt skildringen av familierelasjoner i Majs og venninnenes familier.

Alt i alt en mer enn grei tidtrøyte.

Amsterdam

Tidligere i sommer ble jeg minnet på Ian McEwan, og i Dublin gikk jeg til innkjøp av flere av hans bøker. Jeg leste The Comfort of Strangers (1981) ferdig med frysninger på ryggen. I stedet for å gå videre med Atonement (2001) eller On Chesil Beach (2007) som står klar i hylla, valgte jeg først å lese Amsterdam (1998) som jeg kjøpte for flere år siden og aldri fikk lest ferdig.

De to hovedpersonene Clive Linley (anerkjent komponist) og Vernon Halliday (anerkjent redaktør) har flere ting felles. De er middelaldrende, suksessrike menn, vener som også har delt elskerinne, Molly Lane. Når eks-elskerinnen dør, møtes de to vennene i bisettelsesseremonien. De deler også en nedlatenhet mot Mollys ektemann og en tredje av Mollys elskere (blant mange flere) som ranker høyt i politikkens verden og ser ut til å kunne ende opp som statsminister i England. Etter seremonien inngår Clive og Vernon en slags pakt.

Historien om de to vennene og tiden etter Mollys død er parallelle historier om moralske valg og en higen etter den ultimate status som genial i sitt felt. For å komme dit de vil, må begge gå over lik (nesten bokstavlig talt), og valgene de tvinges til å ta, viser seg å bli skjebnesvangre for dem begge. At begge er på vei mot et fall, blir tydelig for leseren relativt tidlig i romanen, uten at det på noen måte gjør at man mister interessen.

Dette er en liten roman. Den er på under 200 sider, men den er kompakt, britisk og kompleks. The Comfort of Strangers hadde lite av ironien og samfunnskommentaren man finner i Amsterdam, men til gjengjeld ga den meg flere frysninger på ryggen. Det er mange tilforlatelige sammentreff i denne romanen. Plottet hviler i stor grad på disse, og det kan gjøre den litt lite troverdig. Men i kraft av sin status som kommentar og moralfortelling fungerer romanen tross disse noe "heldige" slumpetreffene.

Absolutt en leseverdig bok.

Jeg kommer definitivt til å lese mer av McEwan. Men først skal jeg gjennom en samtidsroman. Bare for gøy og fordi jeg kjøpte den billig i sommer. Det er den "vanskelige nr 2-romanen" til Heidi Linde. Juggel (2004).

Tordivelen flyr i skumringen

Jeg er en lørdagsbarnetimejente. En radiojente, rett og slett. Og noen av bøkene og hørespillene som gjorde mest inntrykk på meg var de som var basert på bøker av Maria Gripe. Skyggen over steinbenken, resten av Skyggeserien, Agnes Cecilia - en selsom historie gjorde dypt inntrykk. Men Tordivelen flyr i skumringen er kåret til tidenes beste hørespill i forbindelse med Lørdagsbarnetimens 75-årsjubileum. Og fullt fortjent, spør du meg.

I sommer har jeg unnet meg opplevelsen på nytt. Jeg har sikkert ikke hørt det hørespillet på 20 år, men det var fremdeles spennende. Og båndopptaker, telefonapparater med dreieskive og andre antikvitetiske ingredienser til tross; jeg synes det står seg godt.

Catching up

Travelling:


Jeg liker godt å forberede meg før jeg reiser på tur, men det er ikke alltid jeg rekker det. Denne gangen leste jeg Frode Gryttens Dublin (2002), og han er "spot on" på dublinerne. Lonely Planet lager virkelig gode guidebøker som jeg har brukt ved mange anledninger, og jeg bruker dem nok snart igjen!



Don't go there:


Når du ikke er med på bølgen fra begynnelsen, er det en viss fare for at du blir skuffet. Slik med meg og Marian Keyes og chick lit. Sushi for beginners (2003) kjedet meg stort, og jeg ga opp etter 100 hysteriske og nevrotiske sider. Jeg følte jeg hadde lest dette før.

Er det rart jeg syter med å begynne på Harry Potter nå? For ikke å snakke om Sex and the City - som jeg fremdeles ikke har sett en eneste episode av?


Go there:


Tore Renberg er et kapittel for seg. Jeg husker ham godt fra NRK's Leseringen på nittitallet og synes da han var en litt rar skrue, men jeg har lenge hatt noen bøker av ham på tapetet. At jeg skulle bli så overveldet av Kompani Orheim (2005) var imidlertid noe av en overraskelse. Det er selvsagt en bra ting at jeg er født i samme år som hovedpersonen Jarle.

Vi følger hovedpersonen fra barneårene over i ungdomstida. Jarle vokser opp i en dysfunksjonell familie som lenge opprettholder en fin middelklassefasade. Gjenkjennelsen av musikk, mote, tanker og følelser er stor og gjør nok sitt til at boka for meg blir en god gjengivelse av en gjenkjennelig ungdomstid.

Fortellerstemmen er tydelig og allvitende, og jeg blir spesielt imponert over hvordan Jarles mors skjebne blir fremstilt i denne boka. Renberg klarer å fremstille henne som en sterk kvinne til tross for at hun på sett og vis også er et offer i en umulig familiesituasjon. Det er en rørende, sterk, morsom og inderlig bok som jeg har anbefalt til alle mine venner.


Og etter å ha lest denne med slik begeistring, er det ikke mer enn rett og rimelig å begynne på førsteboka, nemlig Mannen som elsket Yngve (2003). Mannen som elsket Yngve er nemlig den samme Jarle som i oppfølgerboken nevnt over.

Her møter vi en helt annen Jarle. En litt mer kjepphøy og cocky fyr som går på videregående og opplever å bli betatt av et annet menneske av det samme kjønn. Dette er ikke en roman om homofili, men en roman om følelser og mellommenneskelige relasjoner. Dette er en ditto sterk og flott bok som jeg også anbefaler til alle jeg kjenner.


Trenger du sommerlektyre? Noe å lese på toget? Flyet? Kongepudler (2006) av Anonym er en bok som passer godt til disse formål. Jeg lo høyt og mye da jeg leste den. Ari og Tronds plott for å kuppe AP's ministerposter er en edgy satire som jeg hadde stor glede av. Les les les.

Og Anonym Forfatter kroer seg på Facebook.


Half way through:


Så prøvde jeg meg på nytt på The Unbearable Lightness of Being (1983) av Milan Kundera. Jeg vet jeg har lest den for mange år siden, men når jeg nå leser den igjen (er ikke ferdig), kjenner jeg ingenting igjen, så jeg er helt i tvil om jeg kan ta feil. Dette er en flott bok, men jeg kommer bare ikke skikkelig i gang. Så jeg sparer den litt. Inntil videre.








Peter Høeg har høstet ros og ris for sin roman Den stille piken (2006). Dette er et finurlig kriminalromanplott. Men. Peter Høeg har en egen evne til å få meg til å føle meg som en uintelligent leser. Og det liker jeg ikke. Derfor kom jeg ikke helt i gang med den boken heller, og jeg mangler 100 sider... Hadde som forsett å lese den ferdig, men det blir nok med forsettet.








Boris Vian. Dette er en absurd bok som jeg fant stor glede i først, og som jeg nesten har glemt fordi jeg måtte konsentrere meg om en annen. Men denne skal jeg definitivt ta opp igjen!

The comfort of strangers

En studievenninne minnet meg på forfatteren Ian McEwan, og jeg kom på at jeg for noen år siden kjøpte Amsterdam (1998) for så å glemme den i bokhylla. I Dublin var jeg innom Irlands største bokhandel - Hodges Figgis - og fikk med meg, litt på impuls etter denne nylige anbefalingen, flere bøker av samme forfatter. Atonement (2001), The Comfort of Strangers (1981) og On Chesil Beach (2007). Jeg begynte med den tynneste boka - The Comfort of Strangers.

Colin og Mary er på ferie i en ikke navngitt by som kan være Venezia. De er svært nære, men ikke gift, de har antakelig funnet hverandre i et av livets midtre etapper. Ferien deres beskrives som en rutinemessig, trygg, noe kjedelig affære. Helt til de treffer på Robert og Caroline, et par med et spesielt samliv og helt bestemte intensjoner for vennskapet med det ferierende paret. Møtet avstedkommer nye følelser, en større åpenhet og sårbarhet hos Colin og Mary, og de finner seg selv utforske nye sider av seg selv og hverandre. Men det som i utgangpunktet er en helt vanlig sommerferie utvikler seg til å bli noe langt mer skjebnesvangert for Colin og Mary.

Huh. Dette er mørkt, sugende og makabert. McEwans fortellerstil er utmalende og samtidig ertende. Han gir ikke ved dørene, og hver setning er ladet. En av styrkene til denne lille romanen (den er på 100 sider) ligger i beskrivelsen av stemninger og miljø. Fortellingen drives fremover av et mørkt og pirrende plot som kulminerer i bestialitet. Men selv for en sart sjel som undertegnede, blir ikke dette for mye.

The Comfort of Strangers er også oversatt til norsk: Hjelp fra fremmede. Mørk sommerlektyre som anbefales.

Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på neste McEwan-bok. Men først skal jeg lese Ethan Hawke's The Hottest State (1996). Og så bør jeg begynne på Orhan Pamuks Svart bok (1994). For det er den som er gjenstand for diskusjon på neste litteraturgruppesamling.

Utro

”Ida og Johan er på vei mot stjålen lykke. De kjører fra hver sin kant av landet, fra hver sin familie, for å treffe hverandre på en hytte i Gudbrandsdalen. En familietragedie i nærheten av deres hemmelige møtested truer med å ødelegge helgen de begge har lengtet etter. Utroskapsaffæren får en uhyggelig resonansbunn.”


Lene Therese Teigen er et ukjent forfatterbekjentskap for undertegnede, men jeg husker at jeg sto med en nylig utgitt utgave av denne boka i hånda for to år siden og ble litt nysgjerrig. Jeg skjønte vel intuitivt at jeg ikke skulle kjøpe den til fullpris, men da jeg gjenkjente omslaget på årets Mammutsalg, slo jeg imidlertid til. I ettertid er det lett å si at jeg skulle luktet lunta allerede da jeg leste salgsteksten. Men jeg tenkte kanskje dette var en annerledes utroskapshistorie der klisjeene ikke sto i kø. Så feil kan man ta.

Ida og Johan, begge etablert og i 40-årene, har kjent hverandre lenge. Familiene deres har vært omgangsvenner, men vennskapet har, delvis pga en skjult tiltrekningen mellom to av partene, rent ut i sanden. De treffer hverandre igjen senere i livet og tar opp kontakten via telefonen. Etter hvert som vennskapet intensiveres over telefonlinjen, vokser det frem et behov for et fysisk møte. For å finne ut "hva dette egentlig er for noe".

Samtidig skyter en mann seg selv, sin kone og sine to barn et sted i nærheten. Det er dette som skal gi utroskapshistorien en "uhyggelig resonansbunn"; Ida står ansikt til ansikt med det valget hun er i ferd med å ta.

På vei til møtet, under møtet og etterpå følger vi Ida’s tanker, drømmer, tvil, paranoia, samvittighetskvaler og så videre. Og. Så. Videre. Det tværes, males, stilles spørsmål og rettferdiggjøres. Det vil ingen ende ta, mens det som egentlig skjer, er at Ida og Johan treffer hverandre, har seg med hverandre, krangler og forsones, går hver til sitt for så å finne ut at dette faktisk er ekte kjærlighet.

Det er for så vidt lett å sette seg inn i Idas fremstilling, men det blir likevel vanskelig å kjøpe romanen. Det blir litt mundant. Og Johan forblir en relativt vag karakter som prises via Ida, en forelsket kvinne. Det er videre ingen store overraskelsesmomenter. Alt som skjer med forelskede mennesker skjer med Ida og Johan. Kort sagt er det litt for nært livet; litt for "kjære dagbok". I romans form blir det sticky, klamt, det virker privat og oppleves litt pinlig.

Parallelhistorien om den drepte familien, fungerer etter mitt syn dårlig. Det samme gjelder rammen rundt Ida og Johans gjenforening; Idas syke far og Johans nylig avdøde søster, samt skilsmissen til Idas foreldre og farens triste kjærlighetshistorie. De virker på meg som forsøk på å skape "formildende omstendigheter" rundt utroskapen. Selve affæren er og blir standard og klisjefylt. Men kanskje er det akkurat sånn livet til den fjerdedelen av befolkningen som er utro faktisk er; en gigantisk kjempeklisjé - hva vet jeg.

Nei. Se heller Before sunrise og Before sunset hvis du vil ha en dose umulig kjærlighet.

Mammut-schmammut

Det er ikke lenger slik at jeg skriver milelange lister over bøker jeg skal ha tak i på Mammutsalget som går av stabelen i mars annethvert år, men i år sto jeg på bokhandelen min halv åtte om morgenen på salgets første dag, mer eller mindre tilfeldig, og sikret meg noentitler som jeg gleder meg til å lese:

Selv om jeg en gang besverget meg på at jeg ikke skulle lese Lars Ove Seljestads Blind, er den nå ankommet min alfabetiserte bokhylle (som for øvrig skriker etter opprydding!). Samtidig Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad og Mandel av Merete M. Andersen. Det er aldri for seint, så etter at hypen har lagt seg; Kompani Orheim av Tore Renberg, et must for et syttitalls-barn som meg selv. Og kanskje får jeg endelig fingeren ut og lest Mannen som elsket Yngve som står i bokhylla fra før?

Av (for meg) litt mer obskure titler kan jeg nevne Morten Øens Øyets trang til mykhet og Lene Therese Teigens Utro (se egen omtale).

Nå er det snart påskeferie, og siden jeg aldri leser krim på eget initiativ, har min gode venninne introdusert meg for P. D. James og forært meg Mordrommet i overraskende og ikke desto mindre hyggelig påskepresang. Så ikke bare skal jeg på fjellet i påsken; jeg skal til alt overmål lese krim! Hva blir det neste, tro? Fantasy?!

God påske!

Extremely Loud & Incredibly Close

Den unge forfatteren Jonathan Safran Foer, bosatt i New York, slo igjennom som romanforfatter med EverythingIs Illuminated i 2002. Extremely Loud & Incredibly Close kom i 2005.

Foer bega seg ut i et sentimentalt og anti-muslimsk minefelt da han la inn 9/11 som et sentralt motiv i "den vanskelige bok nr to". Meningene om hvorvidt Foer behersker balansegangen mellom å beskrive tragedien som rammet så mange New Yorkere og evnen til å løfte det hele opp på et annet og mer universelt litterært nivå har vært delte. Personlig synes jeg Foer behandler 9/11-materien med respekt og uten overdose av sentimentalitet. Men jeg har jo også en større avstand til terrorangrepet en mange av hans kritikere.

Foer bruker i hovedsak et naivistisk narrativ i sitt prosjekt. Oskar Schell mistet faren sin i 9/11. I en blå vase finner han en nøkkel. Denne nøkkelen genererer et slags overlevelsesprosjekt for gutten. I NY er det millioner av låser denne potensielt kan passe til, Oskar drar ut på en ferd for å finne den eneste ene. Inn i denne historien veves også besteforeldrenes historie. De har sitt eget traume å forholde seg til (bombingen av Dresden i 1945), og sin egen umulige kjærlighetshistorie.

Lille Oskar er en spesiell gutt. En nerdete fyr, muligens har han autistiske trekk, med interesseområder som strekker seg fra smykkedesign til astrofysikk. Han har eget visittkort, lager blåmerker på seg selv når han skammer seg, og han reagerer ikke på sorgen slik de voksne forventer.

Den tyngste børen han legger på seg selv er ansvaret med å være den siste som har hørt farens stemme, på telefonsvareren, uten å klare å plukke opp røret. Dette gir ham ”heavy boots”, og arbeidet med å finne den låsen som nøkkelen hans passer i, blir hans flukt og hans måte å gjøre opp for seg. Han er på jakt etter en slags tilgivelse.

Extremely Loud & Incredibly Close utfordrer romankonvensjonen med en masse bilder av alt fra bakhoder, dørhåndtak, tatoveringer og menn som faller oppover fra WTC på den skjebnesvangre dagen i 2001. Noen sider er blanke, andre er svarte av tekst. Handlingen er på et underlig vis likevel klassisk og universell. Sentralt i tematikken står mellommenneskelige forhold, hvordan mennesker på forskjellig vis takler sin sorg og hvordan de bærer med seg sine historier og tragedier videre i livet.

Som alltid når en roman fortelles i første person, blir fortelleren delvis upålitelig - så også Oskar. Det gjør godt å se et litt større bilde mot slutten av romanen, men dette er likevel helt klart Oskars historie og hans opplevelse av virkeligheten. Som leser berøres man av stemningen i romanen. Man er inni Oskars hode og følger lett tankegangen hans. Besteforeldrenes historie er også drivende for handlingen, og berører sterkt.

Dette er en leseropplevelse jeg absolutt kan anbefale, og takk til Unni som i kommentarfeltet til posten om The Kite Runner anbefalte meg denne.

oppsummering

Denne loggen har blitt forsømt i det siste. Ikke fordi jeg ikke leser, men fordi jeg ikke tar meg tid til å skrive om det etterpå. Derfor; en rask oppsummering på lesefronten. Bare for å komme litt a jour:

Kafka on the Shore av Haruki Murakami

Siden jeg helst holder meg til klassikere og sosialrealisme, var jeg spent på denne boken. En mann som kan snakke med katter? En ufo-alluderende opplevelse under krigen? En kjønnsnøytral bibliotekar og en 15-åring som rømmer fra en barndom, en ødipal spådom og en far han ikke vil være hos? Det regner igler fra himmelen og kattesjeler syes sammen til en fløyte…

Vi følger to hovedpersoner, femtenåringen Kafka og den litt tilbakestående Nakata – en middelaldret mann som ble varig skadet av en hendelse under krigen. Romanen følger begge disse personenes reise og prosjekt. Det er en slags odysse.

Min opplevelse av boka er at jeg måtte ”komme inn i” den – dvs lese en stund for å kunne la meg rive med av surrealismen. Det er en spennende reise, det er vakkert, underlig, skummelt, trist og grusomt, og jeg vet sannelig ikke om jeg helt fikk med meg poenget på slutten, men det er egentlig ikke så viktig. Reisen er klart viktigere enn målet. Fin bok, men jeg fikk ikke lyst til å begynne fra begynnelsen igjen da jeg var ferdig. Da var jeg ferdig.

Jeg har også lest The Kite Runner av Kahled Hosseini siden sist. En tankevekkende og fengende bok.

Den siste jeg gjorde meg ferdig med var Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig. En novellesamling med banking som motiv. I hver av historiene kommer bankemotivet inn; en far som banker på svigersønnens dør, noen banker på bilvinduet osv.

Det er utfordrende å lese noveller, for tekstene er så fortettet og ingenting er tilfeldig. Så selv om boka er tynn og man strengt tatt kan pløye gjennom den på noen timer, er den ganske tungt fordøyelig. Noen av novellene var ganske vonde å lese.

Men jeg likte tittelen. Den kan tolkes både defensivt og offensivt. Har de begynt å banke på i stedet for å gå rett inn? Eller har de faktisk begynt å besøke hverandre...

Nå leser jeg Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Om lille Oskar som mistet faren sin i 9/11 og nå leter etter nøkkelen til fortiden. En spennende reise det også - jeg håper å komme sterkere tilbake med en omtale om den om ikke så lenge.