8. des. 2007

For ingens øyne

I litteraturgruppen jeg er med i leste vi en lokal romandebutant før siste møte. Vi har alle kjennskap til forfatteren (Nils Harald Sødal) all den tid noen av oss er vokst opp i samme nabolag, andre har sunget i kor med ham og alle kjenner vi ham som operatalent og sønn av en tidligere varaordfører samt svoger av påtroppende redaktør i landsdelens avisorgan. Ja, det er en liten by.

Det er alltid underlig å lese bøker skrevet av folk man kjenner til. Det kan bli litt forstyrrende for lesningen å høre forfatterens stemme gjennom teksten. Men for min del varte dette bare et par sider.

Boka foregår på to tidsplan. Ett tar for seg hovedpersonen Jakobs barndom, oppvekst og ungdomstid. I bokas nåtid handler det om den samme Jakob, en alkoholisert matematikkprofessor bosatt i Oslo, men med røtter fra et lett gjennkjennelig Sørland. Han tilbringer barndommen på en øy ute i havet, og får med seg noen skjellsettende opplevelser fra oppveksten. Blant annet mister han sin far under dramatiske omstendigheter.

Jakob har en barndomsvenninne ved navn Camilla. Hun er som familie for ham, og det som skjer med henne vil prege Jakob sterkt. Hun flytter fra øya i ung alder, blir gravid og opplever et alvorlig sammenbrudd. Jakob tar ansvar for henne og prøver å redde henne, slik han ikke klarer å redde sin far. Senere i boka dukker ugressbarnet Einar opp, og det samme forløpet gjentar seg.

Romanens styrke ligger i en relativt drivende historie. Man får lyst til å vite hvordan det går og hvordan sammenhengene egentlig er.

Dens svakhet er at den fremstår som et uferdig produkt. Den gaper over for mye. Forfatteren uttaler seg om psykiatrien, eldreomsorgen og barnevernet, og det blir rett og slett litt for mye faktainformasjon. En skikkelig redigering som hadde kortet ned romanen med femti til hundre sider hadde gjort seg. Det samme hadde en spåklig justering. Her er det eksempler på platte dialoger og noen svulstige setninger som punkterer fullstendig:

"...gårsdagen som vil bli stående som et monument over den totale ydmykelse, en bauta, som får Monolitten til å fremstå som en fartshump." [min uthevning]

Men likevel var det en fin lesning som overrasket positivt. Gir den en fortjent firer.

Ingen kommentarer: