Denne romanen av Helene Uri har stått i hylla en stund. Etter å ha lest både Engel av nylon (2003) og De beste blant oss (2006) med en viss begeistring, har jeg spart Honningtunger (2002) til en regnværsdag. Tenkt at den måtte være hyggelig, lettlest lektyre om en jentegjeng på min egen alder. Dog kom den litt bardus på meg, all den tid den bød på makabre detaljer og intriger beyond belief. Og med bakgrunn i forventningene satt jeg igjen med en viss bakoversveis.Sara, Tamara, Eva og Liss. Fire jenter på ca 35. Midt i livet, midt i udødeligheten, karrieretiden, materialismen og midt i det evige jaget etter å tekkes og utkonkurrere hverandre. De har syklubbb sammen. Det er Tamara og Sara som er de peneste og som helt klart er midtpunktet i jentegjengen. De to bestevenninnene som alt annet kretser rundt. Uventede konstelasjoner og agendaer kommer etterhvert frem, og det viser seg at alle jentene gjemmer på drømmer og hemmeligheter. Det hele kulminerer i en tur til København der alle jentene får vist sitt sanne jeg. Konstellasjonen sprenges, og alle tvinges til å begynne på nytt.
Uris språk er noe (kanskje tilsiktet) enerverende, spesielt i gjengivelse av enkelte karakterers tanker og stemmer. Men hun skriver godt og fengende.
Som sagt fikk jeg litt bakoversveis av denne boka. Kanskje er jeg veldig naiv, men jeg opplevde denne syklubben som lite representativ for de jentegruppene jeg selv kjenner. Dette er en bok som forfekter myten om at kvinne er kvinne verst. Verre enn verst, faktisk. Så kan man sikkert diskutere hvorvidt dette stemmer.
Ingen feel good bok, dette. Men for så vidt ok. En svak firer kastes herfra.
5 kommentarer:
Tror ikke jeg ville gått så høyt som en firer en gang, jeg. Kanskje er jeg streng, men denne boka kunne jeg ikke noe med. Faktisk har den stoppet meg fra å ønske å lese noe annet av Helene Uri også, så den må jo ha vært relativt virkningsfull. He, he.
Morsomt å se at lesere som har lest andre Uri-bøker med hell, faktisk ikke liker denne like godt.
lese? Hmmm... nå skjedde det noe rart.
lese er selvsagt meg.
Nei, Leselama, jeg var nok litt i overkant snill. Jo mer jeg tenker på den boka, jo mer unødvendig blir den...
Jeg likte den godt jeg, faktisk syns jeg at den er en del bedre enn de andre hun har skrevet. For meg var den til tider var herlig infam - men nei, jeg kjenner heldigvis heller ingen slike jentegjenger.. :-)
Jeg hørte denne på lydbok, men det hadde ikke spilt noen rolle om jeg hadde lest den selv, for hva jeg syntes om den. Jeg likte boka svært godt. Syntes historien var spennende, og karakterene interessante. Likte språket også. Hva var det som var så dårlig og unødvendig mener dere? Er bare nysgjerrig.
Legg inn en kommentar