Catching up

Travelling:


Jeg liker godt å forberede meg før jeg reiser på tur, men det er ikke alltid jeg rekker det. Denne gangen leste jeg Frode Gryttens Dublin (2002), og han er "spot on" på dublinerne. Lonely Planet lager virkelig gode guidebøker som jeg har brukt ved mange anledninger, og jeg bruker dem nok snart igjen!



Don't go there:


Når du ikke er med på bølgen fra begynnelsen, er det en viss fare for at du blir skuffet. Slik med meg og Marian Keyes og chick lit. Sushi for beginners (2003) kjedet meg stort, og jeg ga opp etter 100 hysteriske og nevrotiske sider. Jeg følte jeg hadde lest dette før.

Er det rart jeg syter med å begynne på Harry Potter nå? For ikke å snakke om Sex and the City - som jeg fremdeles ikke har sett en eneste episode av?


Go there:


Tore Renberg er et kapittel for seg. Jeg husker ham godt fra NRK's Leseringen på nittitallet og synes da han var en litt rar skrue, men jeg har lenge hatt noen bøker av ham på tapetet. At jeg skulle bli så overveldet av Kompani Orheim (2005) var imidlertid noe av en overraskelse. Det er selvsagt en bra ting at jeg er født i samme år som hovedpersonen Jarle.

Vi følger hovedpersonen fra barneårene over i ungdomstida. Jarle vokser opp i en dysfunksjonell familie som lenge opprettholder en fin middelklassefasade. Gjenkjennelsen av musikk, mote, tanker og følelser er stor og gjør nok sitt til at boka for meg blir en god gjengivelse av en gjenkjennelig ungdomstid.

Fortellerstemmen er tydelig og allvitende, og jeg blir spesielt imponert over hvordan Jarles mors skjebne blir fremstilt i denne boka. Renberg klarer å fremstille henne som en sterk kvinne til tross for at hun på sett og vis også er et offer i en umulig familiesituasjon. Det er en rørende, sterk, morsom og inderlig bok som jeg har anbefalt til alle mine venner.


Og etter å ha lest denne med slik begeistring, er det ikke mer enn rett og rimelig å begynne på førsteboka, nemlig Mannen som elsket Yngve (2003). Mannen som elsket Yngve er nemlig den samme Jarle som i oppfølgerboken nevnt over.

Her møter vi en helt annen Jarle. En litt mer kjepphøy og cocky fyr som går på videregående og opplever å bli betatt av et annet menneske av det samme kjønn. Dette er ikke en roman om homofili, men en roman om følelser og mellommenneskelige relasjoner. Dette er en ditto sterk og flott bok som jeg også anbefaler til alle jeg kjenner.


Trenger du sommerlektyre? Noe å lese på toget? Flyet? Kongepudler (2006) av Anonym er en bok som passer godt til disse formål. Jeg lo høyt og mye da jeg leste den. Ari og Tronds plott for å kuppe AP's ministerposter er en edgy satire som jeg hadde stor glede av. Les les les.

Og Anonym Forfatter kroer seg på Facebook.


Half way through:


Så prøvde jeg meg på nytt på The Unbearable Lightness of Being (1983) av Milan Kundera. Jeg vet jeg har lest den for mange år siden, men når jeg nå leser den igjen (er ikke ferdig), kjenner jeg ingenting igjen, så jeg er helt i tvil om jeg kan ta feil. Dette er en flott bok, men jeg kommer bare ikke skikkelig i gang. Så jeg sparer den litt. Inntil videre.








Peter Høeg har høstet ros og ris for sin roman Den stille piken (2006). Dette er et finurlig kriminalromanplott. Men. Peter Høeg har en egen evne til å få meg til å føle meg som en uintelligent leser. Og det liker jeg ikke. Derfor kom jeg ikke helt i gang med den boken heller, og jeg mangler 100 sider... Hadde som forsett å lese den ferdig, men det blir nok med forsettet.








Boris Vian. Dette er en absurd bok som jeg fant stor glede i først, og som jeg nesten har glemt fordi jeg måtte konsentrere meg om en annen. Men denne skal jeg definitivt ta opp igjen!