The comfort of strangers

En studievenninne minnet meg på forfatteren Ian McEwan, og jeg kom på at jeg for noen år siden kjøpte Amsterdam (1998) for så å glemme den i bokhylla. I Dublin var jeg innom Irlands største bokhandel - Hodges Figgis - og fikk med meg, litt på impuls etter denne nylige anbefalingen, flere bøker av samme forfatter. Atonement (2001), The Comfort of Strangers (1981) og On Chesil Beach (2007). Jeg begynte med den tynneste boka - The Comfort of Strangers.

Colin og Mary er på ferie i en ikke navngitt by som kan være Venezia. De er svært nære, men ikke gift, de har antakelig funnet hverandre i et av livets midtre etapper. Ferien deres beskrives som en rutinemessig, trygg, noe kjedelig affære. Helt til de treffer på Robert og Caroline, et par med et spesielt samliv og helt bestemte intensjoner for vennskapet med det ferierende paret. Møtet avstedkommer nye følelser, en større åpenhet og sårbarhet hos Colin og Mary, og de finner seg selv utforske nye sider av seg selv og hverandre. Men det som i utgangpunktet er en helt vanlig sommerferie utvikler seg til å bli noe langt mer skjebnesvangert for Colin og Mary.

Huh. Dette er mørkt, sugende og makabert. McEwans fortellerstil er utmalende og samtidig ertende. Han gir ikke ved dørene, og hver setning er ladet. En av styrkene til denne lille romanen (den er på 100 sider) ligger i beskrivelsen av stemninger og miljø. Fortellingen drives fremover av et mørkt og pirrende plot som kulminerer i bestialitet. Men selv for en sart sjel som undertegnede, blir ikke dette for mye.

The Comfort of Strangers er også oversatt til norsk: Hjelp fra fremmede. Mørk sommerlektyre som anbefales.

Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på neste McEwan-bok. Men først skal jeg lese Ethan Hawke's The Hottest State (1996). Og så bør jeg begynne på Orhan Pamuks Svart bok (1994). For det er den som er gjenstand for diskusjon på neste litteraturgruppesamling.