Atonement

Jeg fortsetter min Ian McEwan-reise og har nylig gjort meg ferdig med Atonement (2001). Filmen basert på samme bok ble lansert i høst og blir, etter det jeg har klart å finne ut, å se på kino i Norge på nyåret. Jeg gru-gleder meg.

Denne romanen skiller seg fra de andre to McEwan-bøkene jeg har lest på flere måter. Tidsperspektivet er større, prosjektet mer ambisiøst og tonen i språket annerledes. Men overraskelsene og finurlighetene er likefullt tilstede.

Dette er historien om 13-årige Briony, svermerisk ungjente med forfatterdrømmer og hang til å drømme seg ut av verden og inn i sin egen virkelighetsforståelse som til tider avviker noe fra omgivelsenes.

Det er mellomkrigstid på landsbygda i England. En dag observerer Briony sin eldre søster og barndomsvennen Robbie (som også er sønn av en av tjenestefolkene på stedet) i en merkelig situasjon ute på eiendommen. De påfølgende hendelser og observasjoner i dagene som kommer, kokes sammen til en av Brionys historier, med dramatiske konsekvenser for Briony, Cecilia og Robbie og livene deres.

Dette er en av de bøkene som det er vanskelig å snakke om uten å røpe for mye av plottet. Jeg synes romanen tok seg kraftig opp etter hvert og jeg likte spesielt godt slutten. Det er der man forstår tittelen. Skyld og soning er fremtredende motiver i fortellingen, samtidig som forfatterens makt som historieforvalter settes i søkelyset mot slutten.

Anbefales.

Hvorfor jeg gru-gleder meg til filmen? For det første er det risikosport å se en god bok på kino. For det andre er det noen skrekkelige krigs-scener her som jeg helst vil bli forskånet for...