Extremely Loud & Incredibly Close

Den unge forfatteren Jonathan Safran Foer, bosatt i New York, slo igjennom som romanforfatter med EverythingIs Illuminated i 2002. Extremely Loud & Incredibly Close kom i 2005.

Foer bega seg ut i et sentimentalt og anti-muslimsk minefelt da han la inn 9/11 som et sentralt motiv i "den vanskelige bok nr to". Meningene om hvorvidt Foer behersker balansegangen mellom å beskrive tragedien som rammet så mange New Yorkere og evnen til å løfte det hele opp på et annet og mer universelt litterært nivå har vært delte. Personlig synes jeg Foer behandler 9/11-materien med respekt og uten overdose av sentimentalitet. Men jeg har jo også en større avstand til terrorangrepet en mange av hans kritikere.

Foer bruker i hovedsak et naivistisk narrativ i sitt prosjekt. Oskar Schell mistet faren sin i 9/11. I en blå vase finner han en nøkkel. Denne nøkkelen genererer et slags overlevelsesprosjekt for gutten. I NY er det millioner av låser denne potensielt kan passe til, Oskar drar ut på en ferd for å finne den eneste ene. Inn i denne historien veves også besteforeldrenes historie. De har sitt eget traume å forholde seg til (bombingen av Dresden i 1945), og sin egen umulige kjærlighetshistorie.

Lille Oskar er en spesiell gutt. En nerdete fyr, muligens har han autistiske trekk, med interesseområder som strekker seg fra smykkedesign til astrofysikk. Han har eget visittkort, lager blåmerker på seg selv når han skammer seg, og han reagerer ikke på sorgen slik de voksne forventer.

Den tyngste børen han legger på seg selv er ansvaret med å være den siste som har hørt farens stemme, på telefonsvareren, uten å klare å plukke opp røret. Dette gir ham ”heavy boots”, og arbeidet med å finne den låsen som nøkkelen hans passer i, blir hans flukt og hans måte å gjøre opp for seg. Han er på jakt etter en slags tilgivelse.

Extremely Loud & Incredibly Close utfordrer romankonvensjonen med en masse bilder av alt fra bakhoder, dørhåndtak, tatoveringer og menn som faller oppover fra WTC på den skjebnesvangre dagen i 2001. Noen sider er blanke, andre er svarte av tekst. Handlingen er på et underlig vis likevel klassisk og universell. Sentralt i tematikken står mellommenneskelige forhold, hvordan mennesker på forskjellig vis takler sin sorg og hvordan de bærer med seg sine historier og tragedier videre i livet.

Som alltid når en roman fortelles i første person, blir fortelleren delvis upålitelig - så også Oskar. Det gjør godt å se et litt større bilde mot slutten av romanen, men dette er likevel helt klart Oskars historie og hans opplevelse av virkeligheten. Som leser berøres man av stemningen i romanen. Man er inni Oskars hode og følger lett tankegangen hans. Besteforeldrenes historie er også drivende for handlingen, og berører sterkt.

Dette er en leseropplevelse jeg absolutt kan anbefale, og takk til Unni som i kommentarfeltet til posten om The Kite Runner anbefalte meg denne.