En ettermiddag om høsten

Jeg har tidligere latt meg fascinere av Mirjam Kristensen. Hun skrev Dagene er gjennomsiktige (2000) det året jeg hadde et vikariat i en av byens bokhandlere og jeg hadde gleden av å treffe henne og høre henne lese fra boka. Den gangen var hun en litt keitet, alvorlig 22-åring som hadde debutert med en lavmælt roman om barnets opplevelse av tap. Boka gjorde inntrykk.

Jeg har ikke lest De som er ute i regnværet (2001), men da En ettermiddag om høsten ble lansert nå i høst, visste jeg at den ville bli prioritert fremfor Ørstavik i alle fall!

Jeg må innrømme at jeg ofte dømmer en bok etter omslaget, så også denne gangen. Det er lekkert. Bokomtalen er knapp. Hans Olav forsvinner fra Rakel i New York. Forsvinner. New York. Tittelen. Dette hadde jeg høye forventninger til, og jeg ble ikke skuffet.

Språket er enkelt og nakent. Det er en del gjentakelser og setningene er stort sett korte. Plottet er enkelt og brutalt; det unge, barnløse ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York. På Metropolitan må Rakel en tur på toalettet. Når hun kommer tilbake til rommet der hun forlot ham, er han borte. Rett og slett. Spørsmålene melder seg raskt: Er Hans Olav syk? Har han blitt utsatt for noe kriminelt? Ønsket han å bli borte? Dette er ikke en oppklaringshistorie. Ikke en kriminalroman. Den som venter på svar, blir skuffet. Dette er nok en lavmælt og godt formidlet historie. Den beskriver det vakuumet som oppstår for Rakel i dagene som følger.

Anmeldere har sammenlignet Kristensen med Paul Auster. Det er ingen grunn til ikke å vente på hennes neste roman!

Og nå tilbake til Kafka on the Shore og et langt mer underlig univers...

De beste blant oss

Som de fleste andre bokklubbmedlemmer, har jeg lest Helene Uris De beste blant oss i sommer. For første gang jeg hørte Helene Uri snakke om den nye romanen sin, spisset jeg ører. Hun nevnte nemlig en gammel kjenning; den britiske universitetsforfatteren og litteraturprofessoren, David Lodge som en av sine inspirasjonskilder. Jeg har hele Lodges forfatterskap i orange Penguin-pocket-utgaver i bokhylla (ja, jeg er usnobbete sånn sett!). For åtte år siden leverte jeg nemlig en hovedfagsoppgave der navnet hans inngikk i tittelen. Lodge og Uri har det felles at begge har vært på innsiden, men tatt skrittet ut av akademia /ned fra Elfenbenstårnet til fordel for en mer kommersiell levevei. At Helene Uri har hoppet av en akademisk karriere har helt sikkert falt noen tungt for brystet, men ellers tror jeg slike nesten-nøkkelromaner (for dette er ingen nøkkelroman!) kunne hentet stoff fra langt de fleste arbeidsplasser og miljøer. Innholdet er ikke spesielt brennbart, selv om diskusjonene rundt boka har kunnet gi det inntrykket.

Hovedpersonen Pål Bentzen har fått drømmejobben (riktignok bare et engasjement) på Institutt for futuristisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo, og han svever på en sky. Gleden blir ikke på noen måte dempet av det faktum at en annen søker var langt mer kvalifisert for jobben, men ble forbigått fordi en av de som betydde noe hadde et horn i siden til vedkommende. Å nei, Pål vet bedre enn å gråte over spilt melk – i særdeleshet andres sådan. Han finner dessuten den store kjærligheten (igjen, sukker bestevennen Morten) på instituttet – stipendiaten Nanna Klev. Nanna er vakker, begavet, og tiltrekkende. Hun har et par andre egenskaper som Pål skal få innsikt i etter hvert, men han lar seg lett blende av hennes bedårende vesen, og hun innvier ham i et helt spesielt prosjekt som kan revolusjonere måten man jobber med språk på.

Over gangen for Pål, på samme institutt, sitter den andre hovedpersonen, Edith Rinkel. Edith er en vakker, kjølig, ferm, beregnende og meget dyktig professor. Hun lever alene, samler på sko og unge elskere, og ingen kommer inn på henne. Pål ser opp til Edith og er motvillig tiltrukket av henne – i likhet med de fleste andre mannlige ansatte på fakultetet. Men Edits utilnærmelighet avstedkommer også mye misunnelse, og skadefroheten er svært nærliggende når ulykken rammer. Og det gjør den – uten at jeg skal røpe noe mer her.

Uris språk er fengende og godt (det skulle kanskje bare mangle), plottet er bra, selv om det er noe forutsigbart. Det mest påfallende med romanens form er den til de grader allvitende fortelleren. Denne er svært tilstede med sine refleksjoner, frempek, etterpåklokskap og referanser. Jeg kjenner flere som lot seg forstyrre av dette grepet, men jeg fant det underholdende. En belærende, (kvasi)didaktisk forteller er typisk for sjangeren. Uri gjør som Lodge; hun bruker blant annet uakademiske bi-personer for å forklare mer kompliserte faglige sammenhenger. Det fungerer bra, og blir ganske underholdende når denne ufaglærte bipersonen er en skapintellektuell kioskromanforfatterinne som skriver under pseudonym og er en av hovedpersonenes mor.

En snedig, til tider utrolig morsom, leseropplevelse som jeg unner flere.

Uris Engel av nylon (2004) er forresten også en leseropplevelse å anbefale. Den representerer en helt annen sjanger og er en opprivende, velskrevet og ærlig roman om sorg, tap og kjærlighet mellom mor og barn.

Oppvarming: Kreta-døgn

Kreta-døgn av Tove Nilsen representerer en for meg litt ukjent sjanger, nemlig reiselitteraturen. Nilsen kategoriserer sin egen bok som en utendørsbok. Og i utgangspunktet kan det være nok til å ”slå meg av”. Jeg liker bedre skildringer av relasjoner og mennesker enn naturskildringer. Men jeg må innrømme at jeg leste Kreta-døgn med stor glede. Det har nødvendigvis litt å gjøre med det faktum at jeg selv veldig snart setter nesa mot denne vakre øya. Men ikke bare derfor.

Nilsen beskriver ni døgn på Kreta sammen med sin kjære T. De to har feriert på øya i en årrekke og har opparbeidet seg elite-turist-stempelet hos de innfødte og får dermed innpass i kultur og miljø på en helt annen måte enn hvermannsturister som undertegnede noensinne vil. Jeg regner med hun har samlet på opplevelser og historier oppigjennom årene og sydd den sammen til denne livsbejaende boken om Kreta, menneskene der, stranden, blomstene, havet og himmelen. Selv om jeg synes det blir litt malende og oppramsende til tider, må jeg si at jeg koste meg hele veien. Sanselig er vel et av de adjektivene som best beskriver Kreta-døgn. Dette er nytelse på høyt plan! Nilsen balanserer på en egg mellom det veldig personlige mot det private, men jeg synes hun kommer greit ut av det. Sjangeren tåler det.

Hadde ikke billetten allerede vært bestilt og betalt, hadde jeg nok latt meg friste av en bok som denne. Jeg har ikke lest noe annet av Tove Nilsen, og man skal ikke se bort fra at jeg tar opp den tråden og det forfatterskapet ved en senere anledning.

The Mermaid Chair - Sue Monk Kidd

Man tager

- 1 midtlivsforvirret kvinne
- 1 tvilende munk
(disse ristes sammen)
- 1 labil og selvskadende mor
- 1 til 2 avkuttede fingre
- 1 død far (mystisk dødsfall)
- 1 pen, snill og særdeles forståelsesfull ektemann (helst psykiater)
- 1 havfruestol i et kloster på en sørstatsøy
- 1 kvinnefellesskap
- 1 afrikansk Gullah-kultur ispedd katolske myter
- mengder med relevant flora/fauna-opplysninger
- religiøs symbolikk – ikke vær gjerrig!

Tilsett en dæsj skyldfølelse sammen med savnet av en far og jakten på meningen med livet og sannheten om hvem man er innerst inne.

Stift sammen og fest mellom to permer.

Les.

Eller la være. Kanskje helst det siste. Oppfølgeren til The Secret Life of Bees er en gedigen skuffelse. Den gaper over alt for mye og resultatet er overanalyserende karakterer og en forutsigbar story. Neitakk. Dette holdt knapt til en treer for meg.

La meg sitere anmeldelsen i The New York Times:

Although the jacket of ''The Mermaid Chair'' is prettily illustrated with
seashells, the story's most striking image is that of Jessie's bra landing on
the ground next to Brother Thomas's crucifix. It's not hard to surmise why this
isn't the cover picture.(...) If a computer had been asked to combine romance,
spirituality, nature, tourism and violent self-mutilation it might have come up
with something like this.

Et velsignet barn

I 1998 var Linn Ullmann en debutant omtrent på min alder og jeg var ung student. Litteraturkomiteen inviterte henne til høytlesning og diskusjon på studentenes hus i forbindelse med utgivelsen av Før du sovner. Jeg satt på første benk og følte noe som lignet på beundring da den spinkle damen med New York-bakgrunn og kjendisforeldre sto foran det røde sceneteppet og svarte lett utålmodig på spørsmål om sammenheng mellom hennes fiksjon og hennes eget liv. Jeg husker hvordan hun vippet kroppsvekten fra den ene foten til den ene mens hun leste fra boka si. Tilsynelatende litt kokett og keitet, men med en selvstøtte de fleste ville misunne. Hun satt ved bordet vårt etterpå og jeg kjørte henne til hotellet. Det var ganske stort.

Jeg leste den nevnte boka tre ganger og var genuint fascinert. Når jeg er hos deg (2001) bergtok ikke på samme måte, men Nåde (2002) likte jeg veldig godt. Det er ganske stort sprang mellom debutboka og Nåde, og jeg likte godt den utviklingen. Det er vanskelig å sette fingeren på hva forskjellen går i, men jeg opplever Ullmann som mer jordnær og stødig i de siste bøkene, inkludert Et velsignet barn (2005). Språket er fremdeles spennende og hun har noen fantasifulle digresjoner som også utfordrer realismens grenser, selv om disse er noe tonet ned i de to siste bøkene.

Jeg har gru-gledet meg til å lese Et velsignet barn. Gledet meg fordi jeg har likt de andre Ullmann-bøkene så godt, gruet meg fordi jeg har vært redd for å bli skuffet, redd for å konfronteres med bokas innhold som jeg har hørt omtalt som tidvis rått og brutalt. Men ingen grunn til bekymring. Ikke slik å forstå at jeg ikke har snudd meg i vemmelse, vridd meg i fortvilelse over grusomhetene, men disse til tross; Ullmann leverer nok en leseverdig roman. Hun er utrolig god på å skildre stemninger, barns betraktninger og ikke minst det vonde, det grusomme.

Erika, Laura og Molly (jeg digger de navnene!) er søstre med samme far, Isak, og hver sin mor. Barndommens somre tilbringer de sammen på Hammarsö med Isak og Rosa, Lauras mor. Saltkråkan-stemningen i beskrivelsen av sommerstedet står i grell kontrast til alt som skjer bak fasaden. Barn mobbes og mobber, forråder og fryses ut, tøyer grenser og måler krefter. Fugler dør. Noen løper fra noe. Samtidig steker sola på svabergene og bikinien henger til tørk i tvättstugan, det spises is og jordbær, kysses og spilles skuespill. Isaks døtres sommerminner kulminerer i et klimaks sommeren 1979. Sommeren og Hammarsö blir aldri hva de en gang var.
Rammefortellingen foregår i nåtiden. Søstrene er på vei tilbake til Hammarsö etter mange år for å treffe sin far. De har ikke vært der siden den skjebnesvangre sommeren. Forsoning og konfrontasjon ligger i luften, men når boka lukkes, er det med en uforløst følelse. Man sitter igjen med en uro og ubesvarte spørsmål. Noen kritikere mener at dette er et minus med boka, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg synes det handler mer om en undertekst som trer frem for leseren og blir nesten-synlig – i alle fall svært følbar. Alt som sies indirekte, alle spørsmål som aldri blir besvart blir liggende der og ulme når boka er lukket.

Jeg må imidlertid si meg enige i de av kritikerne som hevder at rammefortellingen er atskillig blekere og mer blodfattig enn skildringen av somrene på Hammarsö. Man kjenner Erika, Molly og Laura bedre som barn enn som voksne. Faktisk kunne jeg ta meg i å ikke helt kjenne igjen de voksne utgavene, slik at det ble vanskelig å se sammenhengen mellom sommerhendelsene på 70-tallet og nåtidens konfrontasjon og gjenforening.

Jeg synes likevel denne boka fortjener en femmer.

Arsenikktårnet

Arsenikktårnet (2001) av Anne B. Ragde ble innkjøpt litt på trass en dag jeg hadde litt for mange timer å slå i hjel på Gardermoen her forleden. Jeg må innrømme at forventingene ikke var høye. Eller; jeg gikk til denne boken med omtrent de samme forventningene som jeg hadde til Berlinerpoplene av samme forfatter. Berlinerpoplene overrasket. Jeg blir ikke helt enig med meg selv hvorvidt Arsenikktårnet gjør det samme, eller om det er Anne B. Ragdes oppmerksomhetsonani i høst/vinter som holder lovordene igjen. En stund ble det i alle fall Anne B. "i alle kanalar", og det toppet seg for meg da hun slo et slag for ytringsfriheten i en etter hvert så utslitt debatt.

Vel. Arsenikktårnet. Jo. En slags familiekrønike, som i utgivelsåret ble stående totalt i skyggen av den litterære braksuksessen Halvbroren av Lars Saabye-Christensen. Nå selger den som bare det - mye på grunn av hennes senere suksesser; Berlinerpoplene (2004) og oppfølgeren Eremittkrepsene (2005).

Romanen åpner med et dødsfall. Gamle Amalie Jebsen er død, og barna, Ruby og Ib, jubler. Det gjør derimot ikke datterdatteren Therese. Hvordan kunne Malie være en god mormor og en kompromissløs og delvis ondskapsfull mor – i en og samme gestalt?

Boka er delt opp i fem deler, og tidslinjen går fra dagens København bakover til Danmark på tidlig 1900-tall, og avsluttes i nåtiden. Etter at vi har hørt om Rubys oppvekst under krigen med en skrekkinngytende mor og en taus og usynlig far, får vi høre foreldrenes, Amalie og Mogens’ historier. Ragde forklarer hovedpersonenes handlingsmønster ved å vise til bakgrunn og barndom. Ragde er god på å portrettere mennesker. Hun skriver troverdig og fengende om skjebnene deres. Hun bruker både et allvitende perspektiv og ”jeg-perspektiv” om hverandre, med hell, etter mitt skjønn. Språket er lett og tilgjengelig. Hun har blitt kritisert for å legge seg for nært opp til ”kioskspråket” og klisjeene, og jeg er enig i at dette trekket er mulig å spore i denne romanen, kanskje i motsetning til den mer frie og lette tonen vi ser i Berlinerpoplene.

Romanen er en godt fortalt sosialrealistisk reise bakover i generasjonene og innover i menneskeskjebner, og man sitter igjen med noen store spørsmål – hvorfor blir vi som vi blir? Hva får oss til å handle som vi gjør? Er det tilfeldigheter, flaks, og uflaks som danner oss? Kan mønster brytes?

Som slukebok og strandlektyre kan den absolutt anbefales. Man kjeder seg ikke på en eneste av de 450 sidene. Jeg må bare bøye meg i støvet og medgi at Ragde er særdeles god til sitt bruk. Fire pluss.

The Time Traveler's Wife

…All my memories from those days come gather ’round me
what I’d give if they could take me back in time…

Kenny Rogers

For mange år siden leste jeg en bok som totalt slukte meg. Det var Possession – a romance (1991) av A.S. Byatt. Jeg lot meg fascinere av denne spesielle, intellektuelle og intelligente kjærlighetshistorien og måten den ble formidlet på. Jeg er ikke spesielt opptatt av kjærlighetshistorier (tror jeg?!), men denne ga motstand og mening. For noen dager siden avsluttet jeg nok en roman med begeistring og et skjelvende sukk. Jeg ga motvillig fra meg boka til nestemann på leselista, for jeg ville at dette skulle vare og vare og vare.

The time traveler’s wife (2005) av Audrey Niffenegger er en bestselger, og det er lett å forstå hvorfor. Sci-fi light blandet med hverdagsmennesker og hverdagsliv og nok en sterk kjærlighetshistorie – rett og slett av en helt annen dimensjon. Motstanden er generelt mindre enn hos Byatt, men romanen er så absolutt verd å lese, tross sin page turner-status. Audrey Niffenegger refererer for øvrig flere ganger til Possession.

Clare treffer Henry for første gang da hun er seks år. Henry er 36. De gifter seg 14 år senere. Da er Clare 22 og Henry 30. Henry lider av et syndrom – en genfeil som gjør at han reiser i tiden. Plutselig og uten særlig forvarsel befinner han seg i nær eller fjern fortid, naken og forsvarsløs. Han smetter ut og inn av tiden. Det som for mange fortoner seg som en drøm, er for Henry et mareritt som nesten plager livet av ham. I unge år prøver han diverse remedier som skal forhindre ham i å reise i tiden. Når han møter Clare, finner han en slags ro med sin sjebne. Historien fortelles vekselvis fra Henry og Clares synsvinkel.


Det er lett å røpe litt for mye av handlingen, men romanen handler om møtet og kjærligheten mellom Henry og Clare. Henry er den mest kuriøse karakteren av de to all den tid det er han som reiser i tiden, men likevel er det historien om Clare som har festet seg når jeg tenker på boken i ettertid. For hennes historie handler om å vente. Clare har ventet på sin kjære hele sin barndom. Og når hun treffer ham i ”real time” og til slutt gifter seg med ham, venter hun fremdeles på ham mens han ”reiser”. Ja, hun venter på Henry fra hun er 6 år til hun er 82. Vakkert på sett og vis. Men forferdelig vondt og risikofylt for ham; begrensende og angstfremkallende for henne.

Fra prologen:

Clare: It’s hard being left behind. I wait for Henry, not knowing where he is,
wondering if he’s okay. It’s hard to be the one who stays. I keep myself busy.
Time goes faster that way.

(…)

Henry: Hor does it feel? How does it feel? Sometimes it feels as though your attention has wandered for just an instant. Then, with a start, you realize that the book you were holding (…), …have vanished. (…) It’s ironic, really. All my pleasures are homey ones; armchair splendour, the sedate excitements of domesticity. All I ask for are humble delights. (…) These are the things that can pierce me with longing when I am displaced from them by Time’s whim. And Clare, always Clare. (…) I
hate to be where she is not, when she is not. And yet, I am always going, and
she cannot follow

.

Nei, Kenny – jeg tror ikke du kunne tenke deg å reise i tid. I alle fall ikke på det viset som Henry deTamble gjør. Og nå er jeg spent på hvordan Brad Pitt vil tolke rollen som Henry!

...sukk...

Hva er det med denne filmen? Jeg kjemper med tårene på forskjellig sted hver gang jeg ser den?!

Flightplan

Langfredagsaften ble blant annet brukt til å se flydramaet/thrilleren Flightplan med Jodie Foster i hovedrollen. Jeg er ikke alltid in the mood for en thriller, men i dag holdt jeg på å sprenge blæra fordi jeg ikke hadde nerver til å pause filmen mot slutten.

Kyle rykkes opp med roten fra sitt liv i Tyskland da mannen brått og uventet faller ned fra taket på bygningen der de bor og dør. Hun og datteren Julia setter seg på flyet til New York med mannes kiste i lasten for å starte på nytt. Underveis inntreffer det umulige: Datteren forsvinner, og ingen har sett henne, verken før eller etter hun forsvant. Har hun vært på flyet i det hele tatt?

God underholdning og ganske høy "on-the-edge-of-your-seat"-faktor. Jodie Foster er en veldig dyktig skuespiller, som jeg stadig finner litt malplassert i denne filmsjangeren, men ok. Det er tross alt bedre med en karakterskuespiller i en slik rolle en en nede på C-lista (da ville vi på den annen side kanskje aldri hørt om filmen...). Jodie spiller smart, intelligent og sårbar, og man får virkelig følelsen av hvordan det må være å ikke bli trodd når man vet man har rett... Hvordan det må være å bli stemplet som gal.

Det sto mellom denne og Under the Tuscan Sun, men jeg følte for å ta hensyn til selskapet, og det var egentlig helt ok.

Hvem var general Gablers datter?

- og hvem ville Hedda vært i dag?

Det ble spørsmålet vi drodlet rundt på litteraturgruppa sist. Var hun manisk? Generelt mentalt ustabil? Psykopat? En beregnende, manipulerende og ond kvinne? Eller bare en kjedet overklassefrue med en illusjon om det vakre i livet?

Og hvorfor kunne hun ikke leve i den ufrieheten hun til en viss grad selv hadde satt seg i? Hvorfor var løsningen å skyte seg? Er hun simpelthen tidenes drama queen og en resignert feminist?

Det stikker nok dypere enn som så. Stykket dannet et godt bakteppe for diskusjon, og vi kom ikke til noen konklusjoner. Men vi kunne enes om én ting: Ibsen var en usedvanlig innsiktsfull mann når det gjelder psykologi og relasjoner. Og mange av hans verker er fremdeles aktuelle og interessante i dag.

Sist jeg så noe av Ibsen på en scene var i Bergen i 2003. Da fikk jeg med meg denne oppsetningen av Et Dukkehjem. Jeg hadde sett stykket før, men det var første gang jeg hadde sett en modernisert utgave. Outroen var Travis' Sing. Oppsetningen gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Hedda Gabler spilles nå i modernisert versjon ved Trøndelag Teater. Løp og se den som kan! Jeg skulle forresten gjerne fått med meg denne mer tradisjonelle oppsetningen også. I New York.

Three Wishes

There's something in the air
And you don't know what it is
You see someone through the window
Who you've just learned to miss
And the road leads on to glory but
You used up your last wish
Your last wish
And you want her to come home
Bring her home

Roger Waters

- dykk i CD-arkivet

Det er trikken i ditt liv

Ritt lever et tilsynelatende normalt A4 liv. Hun er ca 30, har en sønn på fire, jobber som bibliotekar, er samboer med journalisten Jarle. Men en gammel kjærlighet brenner mer eller mindre i skjul og rir henne som en mare. Hun har aldri glemt Ham som hun traff og bodde sammen med i Praha for mange år siden, og han har tilsynelatende heller ikke glemt henne. Telefoner og brev går mellom dem med mer eller mindre jevne mellomrom.

Vi introduseres for flere av Ritts tvilsomme venner og vi følger henne i hverdagen, tankemessig og handlingsmessig. Kjærlighetshistorien mellom Ritt og Ham avdekkes i brokker, og vi får etter hvert et bilde av forholdet og bruddet som Hun og Han tværer på og dveler ved og aldri ser ut til å kunne legge bak seg. Det hele kulminerer i Ritts sammenbrudd og en serie samtaler med en psykolog som til slutt gir henne diagnosen ”kjærlighetssorg”.

Det hele startet på trikken og det hele ender på trikken. En bok som vinner en kjærlighetsromankonkurranse er til en viss grad programforpliktet til å ende lykkelig eller i alle fall åpent. Og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at Det er trikken i ditt liv ikke skuffer i så måte.

Plottet er det ingenting i veien med. Gammel kjærlighet ruster ikke, et lidenskapelig forhold og en romantisk setting i Praha. Jeg leser så gjerne og lar meg absolutt fascinere og sjarmere, men jeg sliter litt med å finne ”den røde tråden” i Ritts personlighet. Hun har definitivt en upålitelig stemme, og hun fremstår verken som spesielt sympatisk eller troverdig, hvilket for så vidt er helt greit. Jeg synes språket er litt vel brautent og krast, men romanen er helt grei tidtrøyte i hyttesofaen. Firer på terningen.

Referat litteraturgruppe

Samling januar 2006.
Fire jenter slurper over tekoppene. Diskusjonen rundt dagens bok har gått liflig. Den Lille Nette har disset Modellen så til de grader at Den Politiske, Den Filosofiske og Undertegnede nesten er fornærmet på Den Gode Boks vegne.

Avslutningsvis foreslår Den Lille Nette at vi skal lese Faren ved å være Skrake av Kjell Westö neste gang. Vi andre nikker, utslått av dagens dont.

Samling mars 2006:
Undertegnede: Jeg synes egentlig han skriver ganske morsomt, men…
Den Politiske: Næh… Jeg vet ikke jeg.
Den Filosofiske: Var litt tung å komme inn i, ja. Den tok seg heldigvis opp mot slutten.. De 50-100 siste sidene – da falt ting på plass for meg. Da oppsummerte han egentlig ganske greit hele prosjektet sitt; familien som har farget historien hans osv…
Undertegnede: M-hm [stor slurk av kaffekoppen, ser i taket]
Den Politiske: Jaha. Jeg må innrømme at jeg ikke kom lenger enn til side 70…
Den Filosofiske: Å? Men du som synes han skrev så morsomt, Alliene – du er vel igjennom?
Undertegnede: Hm? Njaaai – jeg eh – har vel akkurat de viktige 100 sidene igjen…
Den Filosofiske: Så det er bare jeg som har lest den ut? Ok – da skal jeg ikke røpe slutten.

[stille]

Den Politiske: Du, Alliene? Skal du lese den ut? Jeg kommer ikke til å gjøre det. Den var for kjedelig for meg.
Undertegnede: Vel, det er egentlig ikke så farlig… Det er helt greit å snakke om slutten i hvert fall!

Den Lille Nette? Hun var på vinterferie.

Neste prosjekt: "Hedda Gabler". Det er tross alt Ibsen-år i år!

Match Point

Jeg skal ikke påberope meg verken Woody Allen Fanclub-medlemskap eller dyp og inngående kjennskap til filmene hans, men de relativt få jeg har sett, har umiddelbart fenget meg. Jeg vet ikke hva det er - de nevrotiske karakterene? eller de intellektuelle referansene? Kombinasjonen kanskje?

Jeg har lenge gledet meg til hans siste film, og det skulle vise seg å være berettiget. Allen har gått oversea og blitt London-frelst (who can blame the man, really?) I denne filmen fråtser han i britisk overklassemiljø i en deilig London-setting.

Tennislæreren Chris (Jonathan Ryhs Meyers) kommer i kontakt med den velsituerte Tom og får etterhvert innpass i Toms glad-rike, dog velmenende, velgjørende og intellektuelle familie. Men det er Toms forlovede, den aspirerende amerikanske skuespilleren Nola (Scarlett Johansson), som har Chris' fulle oppmerksomhet. Like barn leker best? Det slår gnister mellom dem, men affæren blir kortvarig. Chris gifter seg etterhvert med Tom's litt "flimsy" søster, Chloe, mens Nola forsvinner da det blir slutt mellom henne og Tom. Chris og Nola tar imidlertid opp tråden idet Nola er tilbake i London etter å ha slikket sine sår i hjemlandet, og de to innleder et svært hett og svært hemmelig forhold. Parallelt klatrer Chris i svigerfarens firma, og han starter på Prosjekt Baby sammen med Chloe.

Begjær er et sterkt motiv i filmen. Chris' begjær. Han begjærer Nola og etterhvert penger, luksus og livsstilen han har lagt seg til. Dette lar seg selvsagt ikke kombinere, og Chris tvinges opp i et hjørne der han må ta et valg som kan koste ham dyrt.

Det handler også om flaks/uflaks. De heldige er svært heldige, mens de uheldige betaler dyrt. Det er fryktelig lett å si for mye, så jeg stopper her.

En fengende og spennende film som anbefales. (Hva er det med meg - jeg anbefaler jo alt jeg ser for tiden?) Fem.

Brokeback Mountain

Jeg hadde ikke tenkt å se den, men jeg gjorde det likevel. Det angrer jeg ikke på, selv om den var i overkant lang. Trist, vakker, ærlig, rå, opprørende, til ettertanke. Jeg klarer faktisk ikke å si så mye vettugt om denne filmen, for den sitter litt for godt i hodet og magen.

Se Jack Twist og Ennis Del Mar besegle sin skjebne på Brokeback Mountain selv.

Identity

Identity av Milan Kundera er en liten roman på under 170 sider, men den er på ingen måte noen lett roman. Fiksjon, "virkelighet" og virkelighet flyter over i hverandre, og forfatterens sluttgrep får leseren til å stille spørsmål vedrørende romanens plott i sin helhet.

Noen leser romanen som en kjærlighetshistorie, andre ser den i tillegg som en problematiserende roman som tar for seg romanens natur som fiksjon og konstruksjon fra forfatterens side.

Jean-Marc og Chantal er en enhet. Elskere. Kompanjonger. Men hvor godt kjenner de hverandre? I løpet av historien, som med unntak av det aller siste kapittelet fortelles med alternerende synsvinkel fra Chantal og Jean-Marcs ståsted, avdekkes flere misforståelser som aldri blir oppklart mellom de to. Det er ingen tvil om at de elsker hverandre, likevel går de stadig glippp av viktig informasjon.

Romanens krise utløses av Chantals observasjon og replikk:

Men don't turn to look at me anymore.

Snart mottar hun flere brev fra en hemmelig beundrer. Hvem er han? Hvordan kan han vite så mye om henne? Hvorfor gjør han dette? Hva vil han? Hun skanner omverdenen etter kilden til brevene og nyter "etterforskningen". Hun føler seg attraktiv igjen, hun soler seg i oppmerksomheten. Samtidig holder hun dette hemmelig for sin elsker. De hemmelige brevene får etterhvert en innvirkning på parets samlivet. Når Chantal så endelig finner ut hvem som har skrevet brevene, er det som om teppet blir revet bort fra under bena hennes.

Tja. Firer på terningen, kanskje. Verdt å lese. Mye å tenke på. Men kanskje ikke så mye om identitet som jeg hadde forventet?

The Chronicles of Narnia - The Lion, the Witch and the Wardrobe

Jeg er ingen fantasy-jente. Trolldom, magi, kentaurer, minotaurer, skapninger som er halvt menneske, halvt dyr (geit, tror jeg faunen er?) har tilnærmet null appell. Jeg er fullt klar over at jeg banner i fantasykirken nå. Men for å understreke poenget mitt; jeg har ikke engang sett Ringenes herre og Harry Potter på kino...

Løven, heksa og klesskapet er det litt annerledes med. Sikkert fordi jeg så godt husker BBC serien som pleide å gå i romjulen og fordi jeg analyserte C.S. Lewis’ bok opp og ned i mente da jeg tok et kurs i engelsk barnelitteratur for mange år siden. Filmskaperne hadde fått med seg alt. Det gode vs det onde, djevelen aka den Hvite Heksa, briljant tolket av den perfekte isdronning, Tilda Swinton, Kristus-skikkelsen Aslan (og Liam Neesons stemme virker, ja!), Judas-skikkelsen Edmund, som spilles glittrende av unge Skandar Keynes . Ofringen, døden og oppstandelsen, kvinnene ved graven, seieren(?) over det onde. Produksjonen er storslått og vakker.

I to timer og tyve minutter var jeg visst ute av tiden. Da Lucy, Edmund, Susan og Peter ramlet ut av klesskapet mot slutten av filmen, ramlet jeg ut sammen med dem. Det var som om tiden virkelig hadde stått stille.

Anbefales.

Hav av tid

De som så meg prøve å lese avslutningen på Hav av tid (Merete Morken Andersen, 2002) i halvoffentlighet - i et vindu hos byens beste barrista, måtte notere seg en innadvendt skikkelse med ørepropper som dro dype sukk og strevde med å holde øynene klare nok til å lese Ebbas avskjedsbrev til lillesøsteren Jennifer. Jeg måtte ta små pauser. Lytte konsentrert til Rachmaninov for å hente meg inn, uten at det hjalp nevneverdig. Jeg lukket boken minst fem ganger for så å ta den frem igjen. La det være sagt – det skal ikke så mye til å røre meg. Men denne boken beveget meg langt inn i sjelen.

Da jeg skulle ”selge inn” boka til litteraturgruppa, merket jeg at jeg kom til kort med selve plottet; skilt par tvinges til samtale og retrospektive analyser av det avsluttede forholdet pga datter som begår selvmord... Høres ikke lystig ut, og for all del, det er det heller ikke. Men i stedet for bare å være en sorg-/skyldfordelings-/selvmordsroman, er dette like mye en samlivsroman. Om ting som har vært, men som går i stykker. Om Den Store Kjærligheten. Dens fall. Forventninger. Skuffelser. Realiteter. Kan to mennesker forstå hverandre? Lever vi, i ytterste konsekvens, i vår egen verden?

Historien om Johan og Judith og forholdet deres fra det første møtet i parken, via det flotte hjemmet og de nære og intime samtalene, til sviket og bruddet - hele historien er beskrevet av dem selv i separate kapitler. Johan virker tung av dårlig samvittighet for sviket han påførte samboer og datter da han flyttet fra dem til en annen kvinne. Judiths fortellerstemme er på randen etter sjokket. Det er tydelig for leseren at hun har en annen livsanskuelse enn sin eks. Der han føler seg tvunget til å forlate livet han lever når han sviker og finner kjærligheten hos en annen, ser hun på troskap i noe mer pragmatiske vendinger. Hun har sine svin på skogen, men har aldri ønsket seg noe annet. - Man slipper ikke barnet sitt, sier hun. Jeg oppfatter at hun snakker om Ebba og forholdet til Johan samtidig. For henne eksisterer det fremdeles et ”vi” hun ikke kommer ut av – selv lenge etter bruddet.

Ebba er en flink pike som skåner sin mor og gleder sin far. Hun er klok og ser hvordan begge foreldrene slites av bruddet - på hver sin måte. I brevet hun skriver til lillesøsteren før hun tar livet sitt, sier hun noe om at det er for mye som gjør vondt og at hun føler at hun står utenfor livet. Utenfor en glassklokke - en slags omvendt referanse til Sylvia Plath’s The Bell Jar der hovedpersonen Esther ser seg selv inni en glassklokke. Esthers glassklokke symboliserer galskap. Hvis det samme gjelder for Ebba, står hun utenfor galskapen. Utfallet er det samme – selvmord/selvmordsforsøk. Kanskje er det hennes logikk at det vil bli lettere for de hun reiser fra å komme seg videre uten henne?

Dette er en klok, vakker og lavmælt roman med sterk tematikk som setter seg i kroppen og hodet. Jeg tror den er viktig. Takk for anbefaling, EarlGrey. Jeg sender stafettpinnen videre. Med stor glede.