En ettermiddag om høsten

Jeg har tidligere latt meg fascinere av Mirjam Kristensen. Hun skrev Dagene er gjennomsiktige (2000) det året jeg hadde et vikariat i en av byens bokhandlere og jeg hadde gleden av å treffe henne og høre henne lese fra boka. Den gangen var hun en litt keitet, alvorlig 22-åring som hadde debutert med en lavmælt roman om barnets opplevelse av tap. Boka gjorde inntrykk.

Jeg har ikke lest De som er ute i regnværet (2001), men da En ettermiddag om høsten ble lansert nå i høst, visste jeg at den ville bli prioritert fremfor Ørstavik i alle fall!

Jeg må innrømme at jeg ofte dømmer en bok etter omslaget, så også denne gangen. Det er lekkert. Bokomtalen er knapp. Hans Olav forsvinner fra Rakel i New York. Forsvinner. New York. Tittelen. Dette hadde jeg høye forventninger til, og jeg ble ikke skuffet.

Språket er enkelt og nakent. Det er en del gjentakelser og setningene er stort sett korte. Plottet er enkelt og brutalt; det unge, barnløse ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York. På Metropolitan må Rakel en tur på toalettet. Når hun kommer tilbake til rommet der hun forlot ham, er han borte. Rett og slett. Spørsmålene melder seg raskt: Er Hans Olav syk? Har han blitt utsatt for noe kriminelt? Ønsket han å bli borte? Dette er ikke en oppklaringshistorie. Ikke en kriminalroman. Den som venter på svar, blir skuffet. Dette er nok en lavmælt og godt formidlet historie. Den beskriver det vakuumet som oppstår for Rakel i dagene som følger.

Anmeldere har sammenlignet Kristensen med Paul Auster. Det er ingen grunn til ikke å vente på hennes neste roman!

Og nå tilbake til Kafka on the Shore og et langt mer underlig univers...