Arsenikktårnet

Arsenikktårnet (2001) av Anne B. Ragde ble innkjøpt litt på trass en dag jeg hadde litt for mange timer å slå i hjel på Gardermoen her forleden. Jeg må innrømme at forventingene ikke var høye. Eller; jeg gikk til denne boken med omtrent de samme forventningene som jeg hadde til Berlinerpoplene av samme forfatter. Berlinerpoplene overrasket. Jeg blir ikke helt enig med meg selv hvorvidt Arsenikktårnet gjør det samme, eller om det er Anne B. Ragdes oppmerksomhetsonani i høst/vinter som holder lovordene igjen. En stund ble det i alle fall Anne B. "i alle kanalar", og det toppet seg for meg da hun slo et slag for ytringsfriheten i en etter hvert så utslitt debatt.

Vel. Arsenikktårnet. Jo. En slags familiekrønike, som i utgivelsåret ble stående totalt i skyggen av den litterære braksuksessen Halvbroren av Lars Saabye-Christensen. Nå selger den som bare det - mye på grunn av hennes senere suksesser; Berlinerpoplene (2004) og oppfølgeren Eremittkrepsene (2005).

Romanen åpner med et dødsfall. Gamle Amalie Jebsen er død, og barna, Ruby og Ib, jubler. Det gjør derimot ikke datterdatteren Therese. Hvordan kunne Malie være en god mormor og en kompromissløs og delvis ondskapsfull mor – i en og samme gestalt?

Boka er delt opp i fem deler, og tidslinjen går fra dagens København bakover til Danmark på tidlig 1900-tall, og avsluttes i nåtiden. Etter at vi har hørt om Rubys oppvekst under krigen med en skrekkinngytende mor og en taus og usynlig far, får vi høre foreldrenes, Amalie og Mogens’ historier. Ragde forklarer hovedpersonenes handlingsmønster ved å vise til bakgrunn og barndom. Ragde er god på å portrettere mennesker. Hun skriver troverdig og fengende om skjebnene deres. Hun bruker både et allvitende perspektiv og ”jeg-perspektiv” om hverandre, med hell, etter mitt skjønn. Språket er lett og tilgjengelig. Hun har blitt kritisert for å legge seg for nært opp til ”kioskspråket” og klisjeene, og jeg er enig i at dette trekket er mulig å spore i denne romanen, kanskje i motsetning til den mer frie og lette tonen vi ser i Berlinerpoplene.

Romanen er en godt fortalt sosialrealistisk reise bakover i generasjonene og innover i menneskeskjebner, og man sitter igjen med noen store spørsmål – hvorfor blir vi som vi blir? Hva får oss til å handle som vi gjør? Er det tilfeldigheter, flaks, og uflaks som danner oss? Kan mønster brytes?

Som slukebok og strandlektyre kan den absolutt anbefales. Man kjeder seg ikke på en eneste av de 450 sidene. Jeg må bare bøye meg i støvet og medgi at Ragde er særdeles god til sitt bruk. Fire pluss.