Et velsignet barn

I 1998 var Linn Ullmann en debutant omtrent på min alder og jeg var ung student. Litteraturkomiteen inviterte henne til høytlesning og diskusjon på studentenes hus i forbindelse med utgivelsen av Før du sovner. Jeg satt på første benk og følte noe som lignet på beundring da den spinkle damen med New York-bakgrunn og kjendisforeldre sto foran det røde sceneteppet og svarte lett utålmodig på spørsmål om sammenheng mellom hennes fiksjon og hennes eget liv. Jeg husker hvordan hun vippet kroppsvekten fra den ene foten til den ene mens hun leste fra boka si. Tilsynelatende litt kokett og keitet, men med en selvstøtte de fleste ville misunne. Hun satt ved bordet vårt etterpå og jeg kjørte henne til hotellet. Det var ganske stort.

Jeg leste den nevnte boka tre ganger og var genuint fascinert. Når jeg er hos deg (2001) bergtok ikke på samme måte, men Nåde (2002) likte jeg veldig godt. Det er ganske stort sprang mellom debutboka og Nåde, og jeg likte godt den utviklingen. Det er vanskelig å sette fingeren på hva forskjellen går i, men jeg opplever Ullmann som mer jordnær og stødig i de siste bøkene, inkludert Et velsignet barn (2005). Språket er fremdeles spennende og hun har noen fantasifulle digresjoner som også utfordrer realismens grenser, selv om disse er noe tonet ned i de to siste bøkene.

Jeg har gru-gledet meg til å lese Et velsignet barn. Gledet meg fordi jeg har likt de andre Ullmann-bøkene så godt, gruet meg fordi jeg har vært redd for å bli skuffet, redd for å konfronteres med bokas innhold som jeg har hørt omtalt som tidvis rått og brutalt. Men ingen grunn til bekymring. Ikke slik å forstå at jeg ikke har snudd meg i vemmelse, vridd meg i fortvilelse over grusomhetene, men disse til tross; Ullmann leverer nok en leseverdig roman. Hun er utrolig god på å skildre stemninger, barns betraktninger og ikke minst det vonde, det grusomme.

Erika, Laura og Molly (jeg digger de navnene!) er søstre med samme far, Isak, og hver sin mor. Barndommens somre tilbringer de sammen på Hammarsö med Isak og Rosa, Lauras mor. Saltkråkan-stemningen i beskrivelsen av sommerstedet står i grell kontrast til alt som skjer bak fasaden. Barn mobbes og mobber, forråder og fryses ut, tøyer grenser og måler krefter. Fugler dør. Noen løper fra noe. Samtidig steker sola på svabergene og bikinien henger til tørk i tvättstugan, det spises is og jordbær, kysses og spilles skuespill. Isaks døtres sommerminner kulminerer i et klimaks sommeren 1979. Sommeren og Hammarsö blir aldri hva de en gang var.
Rammefortellingen foregår i nåtiden. Søstrene er på vei tilbake til Hammarsö etter mange år for å treffe sin far. De har ikke vært der siden den skjebnesvangre sommeren. Forsoning og konfrontasjon ligger i luften, men når boka lukkes, er det med en uforløst følelse. Man sitter igjen med en uro og ubesvarte spørsmål. Noen kritikere mener at dette er et minus med boka, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg synes det handler mer om en undertekst som trer frem for leseren og blir nesten-synlig – i alle fall svært følbar. Alt som sies indirekte, alle spørsmål som aldri blir besvart blir liggende der og ulme når boka er lukket.

Jeg må imidlertid si meg enige i de av kritikerne som hevder at rammefortellingen er atskillig blekere og mer blodfattig enn skildringen av somrene på Hammarsö. Man kjenner Erika, Molly og Laura bedre som barn enn som voksne. Faktisk kunne jeg ta meg i å ikke helt kjenne igjen de voksne utgavene, slik at det ble vanskelig å se sammenhengen mellom sommerhendelsene på 70-tallet og nåtidens konfrontasjon og gjenforening.

Jeg synes likevel denne boka fortjener en femmer.