The Time Traveler's Wife

…All my memories from those days come gather ’round me
what I’d give if they could take me back in time…

Kenny Rogers

For mange år siden leste jeg en bok som totalt slukte meg. Det var Possession – a romance (1991) av A.S. Byatt. Jeg lot meg fascinere av denne spesielle, intellektuelle og intelligente kjærlighetshistorien og måten den ble formidlet på. Jeg er ikke spesielt opptatt av kjærlighetshistorier (tror jeg?!), men denne ga motstand og mening. For noen dager siden avsluttet jeg nok en roman med begeistring og et skjelvende sukk. Jeg ga motvillig fra meg boka til nestemann på leselista, for jeg ville at dette skulle vare og vare og vare.

The time traveler’s wife (2005) av Audrey Niffenegger er en bestselger, og det er lett å forstå hvorfor. Sci-fi light blandet med hverdagsmennesker og hverdagsliv og nok en sterk kjærlighetshistorie – rett og slett av en helt annen dimensjon. Motstanden er generelt mindre enn hos Byatt, men romanen er så absolutt verd å lese, tross sin page turner-status. Audrey Niffenegger refererer for øvrig flere ganger til Possession.

Clare treffer Henry for første gang da hun er seks år. Henry er 36. De gifter seg 14 år senere. Da er Clare 22 og Henry 30. Henry lider av et syndrom – en genfeil som gjør at han reiser i tiden. Plutselig og uten særlig forvarsel befinner han seg i nær eller fjern fortid, naken og forsvarsløs. Han smetter ut og inn av tiden. Det som for mange fortoner seg som en drøm, er for Henry et mareritt som nesten plager livet av ham. I unge år prøver han diverse remedier som skal forhindre ham i å reise i tiden. Når han møter Clare, finner han en slags ro med sin sjebne. Historien fortelles vekselvis fra Henry og Clares synsvinkel.


Det er lett å røpe litt for mye av handlingen, men romanen handler om møtet og kjærligheten mellom Henry og Clare. Henry er den mest kuriøse karakteren av de to all den tid det er han som reiser i tiden, men likevel er det historien om Clare som har festet seg når jeg tenker på boken i ettertid. For hennes historie handler om å vente. Clare har ventet på sin kjære hele sin barndom. Og når hun treffer ham i ”real time” og til slutt gifter seg med ham, venter hun fremdeles på ham mens han ”reiser”. Ja, hun venter på Henry fra hun er 6 år til hun er 82. Vakkert på sett og vis. Men forferdelig vondt og risikofylt for ham; begrensende og angstfremkallende for henne.

Fra prologen:

Clare: It’s hard being left behind. I wait for Henry, not knowing where he is,
wondering if he’s okay. It’s hard to be the one who stays. I keep myself busy.
Time goes faster that way.

(…)

Henry: Hor does it feel? How does it feel? Sometimes it feels as though your attention has wandered for just an instant. Then, with a start, you realize that the book you were holding (…), …have vanished. (…) It’s ironic, really. All my pleasures are homey ones; armchair splendour, the sedate excitements of domesticity. All I ask for are humble delights. (…) These are the things that can pierce me with longing when I am displaced from them by Time’s whim. And Clare, always Clare. (…) I
hate to be where she is not, when she is not. And yet, I am always going, and
she cannot follow

.

Nei, Kenny – jeg tror ikke du kunne tenke deg å reise i tid. I alle fall ikke på det viset som Henry deTamble gjør. Og nå er jeg spent på hvordan Brad Pitt vil tolke rollen som Henry!