On Chesil Beach

Ian McEwan har gått som en rød tråd gjennom denne høstens lesning. On Chesil Beach (2007), var en ny liten perle, litt mindre dramatisk enn de andre bøkene jeg har lest av McEwan.

Boka er kort. Den er nesten mer en lang novelle enn en kort roman. Handlingen foregår i løpet av et meget begrenset tidsrom, nemlig noen timer på bryllupsnatten til hovedpersonene Florence og Edward. Vi er med dem under kveldsmaten etter festen, under et forsøk på å fullbyrde ekteskapet og en konfrontasjon på stranden etter dette.

Edward og Florence er et umake par. Hun kommer fra en holden familie, han gjør det ikke. De gifter seg på tidlig sekstitall, og de er begge jomfruer på bryllupsnatten. Allerede før brylluet er det klart at de har forskjellige forventninger til samlivet - spesielt den seksuelle delen av det. Der Edward har store forventninger, ser Florence begrensninger. Kanskje har hun en historie og sine grunner til dette.

Men de snakker aldri om dette før de opplever det i praksis, selv om de tidligere forsøkene på å nærme seg hverandre fysisk også har båret preg av denne skjevheten mellom dem. Det aller første seksuelle initiativet mellom dem ender i katastrofe; med skam, skyldfølelse, avsky og forrakt. Og natten får skjebnesvangre følger for de to.

Det har vært påpekt at dette er en bok som omhandler temaet kommunikasjon om seksualitet på 60-tallet, eller snarere mangelen på den, men jeg tenker at det kan være mer universelt enn som så.

Under lesningen ventet jeg meg hele tiden noe fælt, men det kom aldri. Desto større ble tomheten og tristheten under lesningen av det siste kapittelet i romanen. Valgene som var så viktige og som ble tatt denne natten virker ungdommelige, latterlige og ubetydelige i etterpåklokskapens lys. Og selv om ingen av dem tillater seg å tenke "hvis bare...", så blir dette nærliggende for leseren.

Men slik ble livet for de to. Og så kunne det vært annerledes:"This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing."

For ingens øyne

I litteraturgruppen jeg er med i leste vi en lokal romandebutant før siste møte. Vi har alle kjennskap til forfatteren (Nils Harald Sødal) all den tid noen av oss er vokst opp i samme nabolag, andre har sunget i kor med ham og alle kjenner vi ham som operatalent og sønn av en tidligere varaordfører samt svoger av påtroppende redaktør i landsdelens avisorgan. Ja, det er en liten by.

Det er alltid underlig å lese bøker skrevet av folk man kjenner til. Det kan bli litt forstyrrende for lesningen å høre forfatterens stemme gjennom teksten. Men for min del varte dette bare et par sider.

Boka foregår på to tidsplan. Ett tar for seg hovedpersonen Jakobs barndom, oppvekst og ungdomstid. I bokas nåtid handler det om den samme Jakob, en alkoholisert matematikkprofessor bosatt i Oslo, men med røtter fra et lett gjennkjennelig Sørland. Han tilbringer barndommen på en øy ute i havet, og får med seg noen skjellsettende opplevelser fra oppveksten. Blant annet mister han sin far under dramatiske omstendigheter.

Jakob har en barndomsvenninne ved navn Camilla. Hun er som familie for ham, og det som skjer med henne vil prege Jakob sterkt. Hun flytter fra øya i ung alder, blir gravid og opplever et alvorlig sammenbrudd. Jakob tar ansvar for henne og prøver å redde henne, slik han ikke klarer å redde sin far. Senere i boka dukker ugressbarnet Einar opp, og det samme forløpet gjentar seg.

Romanens styrke ligger i en relativt drivende historie. Man får lyst til å vite hvordan det går og hvordan sammenhengene egentlig er.

Dens svakhet er at den fremstår som et uferdig produkt. Den gaper over for mye. Forfatteren uttaler seg om psykiatrien, eldreomsorgen og barnevernet, og det blir rett og slett litt for mye faktainformasjon. En skikkelig redigering som hadde kortet ned romanen med femti til hundre sider hadde gjort seg. Det samme hadde en spåklig justering. Her er det eksempler på platte dialoger og noen svulstige setninger som punkterer fullstendig:

"...gårsdagen som vil bli stående som et monument over den totale ydmykelse, en bauta, som får Monolitten til å fremstå som en fartshump." [min uthevning]

Men likevel var det en fin lesning som overrasket positivt. Gir den en fortjent firer.

Honningtunger

Denne romanen av Helene Uri har stått i hylla en stund. Etter å ha lest både Engel av nylon (2003) og De beste blant oss (2006) med en viss begeistring, har jeg spart Honningtunger (2002) til en regnværsdag. Tenkt at den måtte være hyggelig, lettlest lektyre om en jentegjeng på min egen alder. Dog kom den litt bardus på meg, all den tid den bød på makabre detaljer og intriger beyond belief. Og med bakgrunn i forventningene satt jeg igjen med en viss bakoversveis.

Sara, Tamara, Eva og Liss. Fire jenter på ca 35. Midt i livet, midt i udødeligheten, karrieretiden, materialismen og midt i det evige jaget etter å tekkes og utkonkurrere hverandre. De har syklubbb sammen. Det er Tamara og Sara som er de peneste og som helt klart er midtpunktet i jentegjengen. De to bestevenninnene som alt annet kretser rundt. Uventede konstelasjoner og agendaer kommer etterhvert frem, og det viser seg at alle jentene gjemmer på drømmer og hemmeligheter. Det hele kulminerer i en tur til København der alle jentene får vist sitt sanne jeg. Konstellasjonen sprenges, og alle tvinges til å begynne på nytt.

Uris språk er noe (kanskje tilsiktet) enerverende, spesielt i gjengivelse av enkelte karakterers tanker og stemmer. Men hun skriver godt og fengende.

Som sagt fikk jeg litt bakoversveis av denne boka. Kanskje er jeg veldig naiv, men jeg opplevde denne syklubben som lite representativ for de jentegruppene jeg selv kjenner. Dette er en bok som forfekter myten om at kvinne er kvinne verst. Verre enn verst, faktisk. Så kan man sikkert diskutere hvorvidt dette stemmer.

Ingen feel good bok, dette. Men for så vidt ok. En svak firer kastes herfra.

The Curious Incident of the Dog in the Night-time

Mark Haddon er kjent for å skrive barnebøker. Han har litteraturbakgrunn og har jobbet med barn og ungdom med spesielle behov. Dette må unektelig ha inspirert ham i arbeidet med The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003).

Dette er en bok om 15-åringen Christopher som ikke er som andre gutter på samme alder. Han har (jeg skulle til å skrive "lider av", men romanens form og innhold får meg til å tenke meg litt om og reformulere) Asbergers syndrom og ser verden litt mer sort hvitt enn oss andre. Forunderlig nok kan det se ut som om han med sin enkle og logiske tilnærming til verden og livet like gjerne kan være utstyrt med en gave.


En dag finner Christopher naboens hund stukket ihjel med høygaffel. Christopher bestemmer seg for å utfordre sine begrensninger og fobier og finne ut av mordmysteriet samt skrive bok om saken. I prosessen kommer det frem mørke hemmeligheter om hans egen familie og vi får et sterkt møte med et sinn som fungerer annerledes, men ikke desto mindre genialt enn de fleste andre.

Christopher har sans for logikk og matematikk. Språket "hans" er enkelt og naivistisk. Christopher sier selv at han ikke forstår verken spøk og metaforer, og selv om visse episoder fremkaller latter hos leseren, klarer Haddon å balansere på eggen slik at vi ler med gutten - ikke av ham. Dette er en rørende, varm og klok bok.

Anbefales på det varmeste.

Atonement

Jeg fortsetter min Ian McEwan-reise og har nylig gjort meg ferdig med Atonement (2001). Filmen basert på samme bok ble lansert i høst og blir, etter det jeg har klart å finne ut, å se på kino i Norge på nyåret. Jeg gru-gleder meg.

Denne romanen skiller seg fra de andre to McEwan-bøkene jeg har lest på flere måter. Tidsperspektivet er større, prosjektet mer ambisiøst og tonen i språket annerledes. Men overraskelsene og finurlighetene er likefullt tilstede.

Dette er historien om 13-årige Briony, svermerisk ungjente med forfatterdrømmer og hang til å drømme seg ut av verden og inn i sin egen virkelighetsforståelse som til tider avviker noe fra omgivelsenes.

Det er mellomkrigstid på landsbygda i England. En dag observerer Briony sin eldre søster og barndomsvennen Robbie (som også er sønn av en av tjenestefolkene på stedet) i en merkelig situasjon ute på eiendommen. De påfølgende hendelser og observasjoner i dagene som kommer, kokes sammen til en av Brionys historier, med dramatiske konsekvenser for Briony, Cecilia og Robbie og livene deres.

Dette er en av de bøkene som det er vanskelig å snakke om uten å røpe for mye av plottet. Jeg synes romanen tok seg kraftig opp etter hvert og jeg likte spesielt godt slutten. Det er der man forstår tittelen. Skyld og soning er fremtredende motiver i fortellingen, samtidig som forfatterens makt som historieforvalter settes i søkelyset mot slutten.

Anbefales.

Hvorfor jeg gru-gleder meg til filmen? For det første er det risikosport å se en god bok på kino. For det andre er det noen skrekkelige krigs-scener her som jeg helst vil bli forskånet for...

Congrats

Jeg ble glad da jeg hørte at ujålete og produktive Doris Lessing har vunnet Nobelprisen i litteratur. Ikke fordi jeg kan forfatterskapet hennes til fingerspissene. Det kan jeg på ingen måte. Men jeg glemmer aldri den skjellsettende opplevelsen det var å lese "To Room Nineteen" fra A Man and Two Women (1963) som 19-åring. Den gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk. Det var rundt denne novellen jeg i sin tid forfattet min første akademiske oppgave på engelsk grunnfag.

Da jeg leste den igjen for noen dager siden, ser jeg at ingenting er forandret. Historien bergtar meg den dag i dag.

Gratulerer, Doris. Jeg lover å lese mer.

Juggel

Jeg leste Heidi Lindes første roman Under bordet (2002) uten de store forventningene, men jeg ble positivt overrasket. Jeg fant den neste romanen hennes på salg i Mandal tidligere i sommer, og jeg gikk til denne med samme litt likegyldige innstilling Det er helt tydelig at Linde har bakgrunn som manusforfatter, for dialogene var det desidert sterkeste litterære virkemiddelet hennes i den første romanen. Så også i Juggel (2004).

Rammefortellingen: Hovedpersonen Maj er ferdig med hovedfagsoppgaven i sosiologi. Hun har akkurat funnet ut at hun er gravid med en mann hun er usikker på og er på vei tilbake til sin barndoms by i en begravelse. I denne tilstanden av distansert sorg og nyervervet viten om at hun skal potensielt føre slekten videre, trigges hukommelsen og den analytiske refleksen. Bilturen og begravelsen blir et møte med barndom, tidlige vennskap og svermerier samt lokale tragedier.

Med Tore Renbergs Kompani Orheim friskt og vakkert i minne, var en sammenlikning nesten uunngåelig, all den tid begge bøkene er satt i et 80-tallsmiljø med fokus på vennskap og familieforhold som formende og dannende både for senere valg og personlighetsutvikling. Og i forhold til Renberg kommer ikke Linde helt opp. Der Kompani Orheim skamløst og brilliant flyter over av referanser både til historie, bøker og litteratur, er Juggel kjemisk fritt for slike. Dialogen er hovedvirkemiddelet.

Maj vokser opp med mor og mormor i et slags kvinnefellesskap som for øvrig ikke er et like stort tema som vaskeseddelen bedyrer. Språket er enkelt og muntlig med mange "fyll-ord" som kan være litt irriterende. Beskrivelsen av moren til Maj bærer også preg av noe ufullstendig i mine øyne. I begynnelsen virker hun som et ustabilt vrak, mens på slutten av romanen er hun en suksessfull forretningskvinne. Utviklingen fra det ene til det andre er uklar for meg. Svanemotivet i oppvekstbøker (de-pene-falmer-de-smarte-vinner) er uunngåelig tilstede i Juggel også. Romanen er likevel en lettlest og fengende bok om barndom og erfaringer som former oss. Jeg synes styrken i boka er dialogen, beskrivelsen av vennskapet mellom Maj og bestevenninnen Anja, samt skildringen av familierelasjoner i Majs og venninnenes familier.

Alt i alt en mer enn grei tidtrøyte.