Hav av tid

De som så meg prøve å lese avslutningen på Hav av tid (Merete Morken Andersen, 2002) i halvoffentlighet - i et vindu hos byens beste barrista, måtte notere seg en innadvendt skikkelse med ørepropper som dro dype sukk og strevde med å holde øynene klare nok til å lese Ebbas avskjedsbrev til lillesøsteren Jennifer. Jeg måtte ta små pauser. Lytte konsentrert til Rachmaninov for å hente meg inn, uten at det hjalp nevneverdig. Jeg lukket boken minst fem ganger for så å ta den frem igjen. La det være sagt – det skal ikke så mye til å røre meg. Men denne boken beveget meg langt inn i sjelen.

Da jeg skulle ”selge inn” boka til litteraturgruppa, merket jeg at jeg kom til kort med selve plottet; skilt par tvinges til samtale og retrospektive analyser av det avsluttede forholdet pga datter som begår selvmord... Høres ikke lystig ut, og for all del, det er det heller ikke. Men i stedet for bare å være en sorg-/skyldfordelings-/selvmordsroman, er dette like mye en samlivsroman. Om ting som har vært, men som går i stykker. Om Den Store Kjærligheten. Dens fall. Forventninger. Skuffelser. Realiteter. Kan to mennesker forstå hverandre? Lever vi, i ytterste konsekvens, i vår egen verden?

Historien om Johan og Judith og forholdet deres fra det første møtet i parken, via det flotte hjemmet og de nære og intime samtalene, til sviket og bruddet - hele historien er beskrevet av dem selv i separate kapitler. Johan virker tung av dårlig samvittighet for sviket han påførte samboer og datter da han flyttet fra dem til en annen kvinne. Judiths fortellerstemme er på randen etter sjokket. Det er tydelig for leseren at hun har en annen livsanskuelse enn sin eks. Der han føler seg tvunget til å forlate livet han lever når han sviker og finner kjærligheten hos en annen, ser hun på troskap i noe mer pragmatiske vendinger. Hun har sine svin på skogen, men har aldri ønsket seg noe annet. - Man slipper ikke barnet sitt, sier hun. Jeg oppfatter at hun snakker om Ebba og forholdet til Johan samtidig. For henne eksisterer det fremdeles et ”vi” hun ikke kommer ut av – selv lenge etter bruddet.

Ebba er en flink pike som skåner sin mor og gleder sin far. Hun er klok og ser hvordan begge foreldrene slites av bruddet - på hver sin måte. I brevet hun skriver til lillesøsteren før hun tar livet sitt, sier hun noe om at det er for mye som gjør vondt og at hun føler at hun står utenfor livet. Utenfor en glassklokke - en slags omvendt referanse til Sylvia Plath’s The Bell Jar der hovedpersonen Esther ser seg selv inni en glassklokke. Esthers glassklokke symboliserer galskap. Hvis det samme gjelder for Ebba, står hun utenfor galskapen. Utfallet er det samme – selvmord/selvmordsforsøk. Kanskje er det hennes logikk at det vil bli lettere for de hun reiser fra å komme seg videre uten henne?

Dette er en klok, vakker og lavmælt roman med sterk tematikk som setter seg i kroppen og hodet. Jeg tror den er viktig. Takk for anbefaling, EarlGrey. Jeg sender stafettpinnen videre. Med stor glede.