Snø vil falle over snø som har falt

Nå har jeg også lest den! Min fordøyelse av denne boka er preget av at den sto på leserlisten til litteraturgruppen jeg er med i. Levi Henriksen har høstet lovord i forbindelse med denne romanen, og siden jeg ble relativt positivt overrasket over den forrige bestselgeren vi leste, gikk jeg på med godt mot – bare en uke før vi skulle samles. Noe som viste seg å gi meg for lite tid. Igjen.

Hovedpersonen Dan returnerer til hjembygda etter et fengselsopphold for narkotikasmugling. Han returnerer i sorg og sinne til brorens Jakobs begravelse. Det blir et opprivende møte med bygda, barndomshjemmet og fortida. Dan har mange fiender og opplever konspiratoriske forsøk på å få ham av veien – på alle måter. Mona Steinmyra blir den som får Dan til å bestemme seg for å klore seg fast og finne igjen verdigheten i det han en gang reiste fra.

Romanen har et godt krimplot som driver historien fremover. Det er tidvis litt action og det er gruelig kaldt – så kaldt at man formelig fornemmer kuldegradene som frostrøyk opp fra boksidene. Persongalleriet er jordnært, hverdagslig og troverdig. Men likevel. Historien, språket, settingen og personene kom aldri under huden på meg. Jeg legger boka fra meg med et aldri så lite skuldertrekk. Kanskje jeg hadde likt den bedre under andre omstendigheter?

Den personen som vakte nysgjerrighet, var Mona Steinmyra, denne tilsynelatende enkle jenta med fribillett i alle miljøer. Er hun dum eller bare streetsmart? Jeg ble ikke helt enig med meg selv. Jenta minner meg om Linda i Karin Fossums Elskede Poona og Lena i filmen Så som i Himmelen. Litt sånn naive jenter som er ekstremt sympatiske. Blir spennende å se hvordan hun blir tolket i en eventuell film/tv-serie. For den kommer nok.

Ellers er jeg litt ferdig med bygde-Norge i boks form nå. Jeg har kastet meg over Irvings nye - men det blir i alle fall et langtidsprosjekt (800+ sider...)! Innimellom skal jeg lese Kilden av Gabriel Scott.

Søtt, søtt, søtt

I kveld er jeg lettere euforisk.

Jeg har vært på kino - god grunn til å være høyt oppe i seg selv - men i dag har jeg kost meg i kinosalen slik aldri har gjort før. Ever. Jeg tok meg selv i å sitte og smile mer eller mindre hele filmen!

Bok-blir-film-nedturen kom ikke. Jeg nøt Tim (Batman) Burtons versjon av Roald Dahls Charlie and the Chocolate Factory i fulle drag og kjøpte hvert grep, hver kulisse, hele rollelista!

Willy Wonka - eksentrikeren fremfor noen - fremstilt av Johnny Depp. Jo, jeg var skeptisk. Denne karakteren, med noe uunngåelig Michael Jackson'sk over seg, ville nok lett blitt (over)tolket av en Jim Carrey, men det er en lykke at man ikke gikk i den fella. Depp gjør en glitrende Wonka. Og med min beste vilje kunne jeg ikke finne ungpikeidolet noe sted (hvor var han?). Det er en kompliment.

Lille Charlie og bestefar Joe var fantastiske. (Og gjensynet med Noah Taylor fra Shine overraskende.)

Har ikke flere ord i kveld. Anbefales varmt. Sammen med boka og lydboka.

Kjærlighet for viderekomne

Jeg har sett filmen før. Det er ikke så lenge siden heller. Så denne gangen nøt jeg historiene samtidig som jeg fikk med meg litt mer enn første gang.

Helt siden jeg så Short Cuts for mange år siden har jeg vært fascinert av de filmene som består av flere tangerende historier. Magnolia er en annen nydelig film i samme sjanger. En norsk film over samme lest er ikke nødvendigvis ensbetydende med suksess, men som vi alle vet har denne filmen eksaltert anmeldere og kritikere selv utenfor landets grenser.

Når man lefler med engle-/Kristus-motiver, plasserer man seg lett for hogg. Men jeg synes Poppe og gjengen har fått det til, jeg. Betagende film, nydelige karakterer og en deilig optimisme og livsbejaelse - tross alt.

Shine

Ni år på overtid fikk jeg endelig sett Shine. Den som venter på noe godt, osv... Det var for meg en sterk, bevegende og nydelig film om kunst, far/sønn-forhold, misforstått farskjærlighet, galskap/eksentrisitet, og den hadde noen slående likheter med boken jeg nettopp hadde lest.

Historien traff en nerve i meg. I kveld er jeg ikke i stand til å utdype.

Musikken var fantastisk. (Må høre mer klassisk!) Dessverre gikk jeg glipp av en fremførelse av Rachmaninovs 3. pianokonsert - The Rac 3 - på torsdag. Ryktene sier at det var en fantastisk konsertopplevelse. Både pga musikken og en finsk, eksentrisk pianist med et karismatisk uttrykk.

Et kunstnersinn

Denne boka ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Annes kommentar. Forfatteren var et helt nytt bekjentskap for meg.

Dessverre bruker jeg urimelig lang tid på bøker for tiden av den enkle grunn at jeg sovner før jeg får lest mer enn 10 sider, og for tiden leses det kun på sengen. Man skulle tro at man uten TV fikk tid til å lese masse. Slik er det ikke. Det er alltid nok å gjøre etter at de håpefulle er i seng. Det ryddes kronisk. Og det bygges logistikk. Siden minimum 6 timers søvn er en nødvendighet, går kveldene fort.

Men. Jeg nærmer meg slutten på ovennevnte bok. Og det er med et visst vemod jeg ser at jeg snart skal legge den fra meg. Det er en lavmælt, nydelig historie om den religiøse jøden og kunstneren Ashers vei fra barndom mot voksenverdnen, fra en kultur med fokus på Gud og religionsutøvelse til et liv med fokus på virke og kunst. Asher er, tross farens motstand, en genierklært kunstner allerede som svært ung gutt. I boka bevitner vi den relativt dramatiske kollisjonen mellom religionen og kunsten. Boka kan også leses som en rite of passage-roman med mer allmenn gyldighet. Den handler om løsrivelse og om smerten i den forbindelse.

Den er likevel fremfor alt en beskrivelse av et kompromissløst kunstnersinn, dog ikke uten kvaler og samvittighet for hva og hvem han må ofre på kunstens alter. Anbefales.