On Chesil Beach

Ian McEwan har gått som en rød tråd gjennom denne høstens lesning. On Chesil Beach (2007), var en ny liten perle, litt mindre dramatisk enn de andre bøkene jeg har lest av McEwan.

Boka er kort. Den er nesten mer en lang novelle enn en kort roman. Handlingen foregår i løpet av et meget begrenset tidsrom, nemlig noen timer på bryllupsnatten til hovedpersonene Florence og Edward. Vi er med dem under kveldsmaten etter festen, under et forsøk på å fullbyrde ekteskapet og en konfrontasjon på stranden etter dette.

Edward og Florence er et umake par. Hun kommer fra en holden familie, han gjør det ikke. De gifter seg på tidlig sekstitall, og de er begge jomfruer på bryllupsnatten. Allerede før brylluet er det klart at de har forskjellige forventninger til samlivet - spesielt den seksuelle delen av det. Der Edward har store forventninger, ser Florence begrensninger. Kanskje har hun en historie og sine grunner til dette.

Men de snakker aldri om dette før de opplever det i praksis, selv om de tidligere forsøkene på å nærme seg hverandre fysisk også har båret preg av denne skjevheten mellom dem. Det aller første seksuelle initiativet mellom dem ender i katastrofe; med skam, skyldfølelse, avsky og forrakt. Og natten får skjebnesvangre følger for de to.

Det har vært påpekt at dette er en bok som omhandler temaet kommunikasjon om seksualitet på 60-tallet, eller snarere mangelen på den, men jeg tenker at det kan være mer universelt enn som så.

Under lesningen ventet jeg meg hele tiden noe fælt, men det kom aldri. Desto større ble tomheten og tristheten under lesningen av det siste kapittelet i romanen. Valgene som var så viktige og som ble tatt denne natten virker ungdommelige, latterlige og ubetydelige i etterpåklokskapens lys. Og selv om ingen av dem tillater seg å tenke "hvis bare...", så blir dette nærliggende for leseren.

Men slik ble livet for de to. Og så kunne det vært annerledes:"This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing."

For ingens øyne

I litteraturgruppen jeg er med i leste vi en lokal romandebutant før siste møte. Vi har alle kjennskap til forfatteren (Nils Harald Sødal) all den tid noen av oss er vokst opp i samme nabolag, andre har sunget i kor med ham og alle kjenner vi ham som operatalent og sønn av en tidligere varaordfører samt svoger av påtroppende redaktør i landsdelens avisorgan. Ja, det er en liten by.

Det er alltid underlig å lese bøker skrevet av folk man kjenner til. Det kan bli litt forstyrrende for lesningen å høre forfatterens stemme gjennom teksten. Men for min del varte dette bare et par sider.

Boka foregår på to tidsplan. Ett tar for seg hovedpersonen Jakobs barndom, oppvekst og ungdomstid. I bokas nåtid handler det om den samme Jakob, en alkoholisert matematikkprofessor bosatt i Oslo, men med røtter fra et lett gjennkjennelig Sørland. Han tilbringer barndommen på en øy ute i havet, og får med seg noen skjellsettende opplevelser fra oppveksten. Blant annet mister han sin far under dramatiske omstendigheter.

Jakob har en barndomsvenninne ved navn Camilla. Hun er som familie for ham, og det som skjer med henne vil prege Jakob sterkt. Hun flytter fra øya i ung alder, blir gravid og opplever et alvorlig sammenbrudd. Jakob tar ansvar for henne og prøver å redde henne, slik han ikke klarer å redde sin far. Senere i boka dukker ugressbarnet Einar opp, og det samme forløpet gjentar seg.

Romanens styrke ligger i en relativt drivende historie. Man får lyst til å vite hvordan det går og hvordan sammenhengene egentlig er.

Dens svakhet er at den fremstår som et uferdig produkt. Den gaper over for mye. Forfatteren uttaler seg om psykiatrien, eldreomsorgen og barnevernet, og det blir rett og slett litt for mye faktainformasjon. En skikkelig redigering som hadde kortet ned romanen med femti til hundre sider hadde gjort seg. Det samme hadde en spåklig justering. Her er det eksempler på platte dialoger og noen svulstige setninger som punkterer fullstendig:

"...gårsdagen som vil bli stående som et monument over den totale ydmykelse, en bauta, som får Monolitten til å fremstå som en fartshump." [min uthevning]

Men likevel var det en fin lesning som overrasket positivt. Gir den en fortjent firer.

Honningtunger

Denne romanen av Helene Uri har stått i hylla en stund. Etter å ha lest både Engel av nylon (2003) og De beste blant oss (2006) med en viss begeistring, har jeg spart Honningtunger (2002) til en regnværsdag. Tenkt at den måtte være hyggelig, lettlest lektyre om en jentegjeng på min egen alder. Dog kom den litt bardus på meg, all den tid den bød på makabre detaljer og intriger beyond belief. Og med bakgrunn i forventningene satt jeg igjen med en viss bakoversveis.

Sara, Tamara, Eva og Liss. Fire jenter på ca 35. Midt i livet, midt i udødeligheten, karrieretiden, materialismen og midt i det evige jaget etter å tekkes og utkonkurrere hverandre. De har syklubbb sammen. Det er Tamara og Sara som er de peneste og som helt klart er midtpunktet i jentegjengen. De to bestevenninnene som alt annet kretser rundt. Uventede konstelasjoner og agendaer kommer etterhvert frem, og det viser seg at alle jentene gjemmer på drømmer og hemmeligheter. Det hele kulminerer i en tur til København der alle jentene får vist sitt sanne jeg. Konstellasjonen sprenges, og alle tvinges til å begynne på nytt.

Uris språk er noe (kanskje tilsiktet) enerverende, spesielt i gjengivelse av enkelte karakterers tanker og stemmer. Men hun skriver godt og fengende.

Som sagt fikk jeg litt bakoversveis av denne boka. Kanskje er jeg veldig naiv, men jeg opplevde denne syklubben som lite representativ for de jentegruppene jeg selv kjenner. Dette er en bok som forfekter myten om at kvinne er kvinne verst. Verre enn verst, faktisk. Så kan man sikkert diskutere hvorvidt dette stemmer.

Ingen feel good bok, dette. Men for så vidt ok. En svak firer kastes herfra.