Et velsignet barn

I 1998 var Linn Ullmann en debutant omtrent på min alder og jeg var ung student. Litteraturkomiteen inviterte henne til høytlesning og diskusjon på studentenes hus i forbindelse med utgivelsen av Før du sovner. Jeg satt på første benk og følte noe som lignet på beundring da den spinkle damen med New York-bakgrunn og kjendisforeldre sto foran det røde sceneteppet og svarte lett utålmodig på spørsmål om sammenheng mellom hennes fiksjon og hennes eget liv. Jeg husker hvordan hun vippet kroppsvekten fra den ene foten til den ene mens hun leste fra boka si. Tilsynelatende litt kokett og keitet, men med en selvstøtte de fleste ville misunne. Hun satt ved bordet vårt etterpå og jeg kjørte henne til hotellet. Det var ganske stort.

Jeg leste den nevnte boka tre ganger og var genuint fascinert. Når jeg er hos deg (2001) bergtok ikke på samme måte, men Nåde (2002) likte jeg veldig godt. Det er ganske stort sprang mellom debutboka og Nåde, og jeg likte godt den utviklingen. Det er vanskelig å sette fingeren på hva forskjellen går i, men jeg opplever Ullmann som mer jordnær og stødig i de siste bøkene, inkludert Et velsignet barn (2005). Språket er fremdeles spennende og hun har noen fantasifulle digresjoner som også utfordrer realismens grenser, selv om disse er noe tonet ned i de to siste bøkene.

Jeg har gru-gledet meg til å lese Et velsignet barn. Gledet meg fordi jeg har likt de andre Ullmann-bøkene så godt, gruet meg fordi jeg har vært redd for å bli skuffet, redd for å konfronteres med bokas innhold som jeg har hørt omtalt som tidvis rått og brutalt. Men ingen grunn til bekymring. Ikke slik å forstå at jeg ikke har snudd meg i vemmelse, vridd meg i fortvilelse over grusomhetene, men disse til tross; Ullmann leverer nok en leseverdig roman. Hun er utrolig god på å skildre stemninger, barns betraktninger og ikke minst det vonde, det grusomme.

Erika, Laura og Molly (jeg digger de navnene!) er søstre med samme far, Isak, og hver sin mor. Barndommens somre tilbringer de sammen på Hammarsö med Isak og Rosa, Lauras mor. Saltkråkan-stemningen i beskrivelsen av sommerstedet står i grell kontrast til alt som skjer bak fasaden. Barn mobbes og mobber, forråder og fryses ut, tøyer grenser og måler krefter. Fugler dør. Noen løper fra noe. Samtidig steker sola på svabergene og bikinien henger til tørk i tvättstugan, det spises is og jordbær, kysses og spilles skuespill. Isaks døtres sommerminner kulminerer i et klimaks sommeren 1979. Sommeren og Hammarsö blir aldri hva de en gang var.
Rammefortellingen foregår i nåtiden. Søstrene er på vei tilbake til Hammarsö etter mange år for å treffe sin far. De har ikke vært der siden den skjebnesvangre sommeren. Forsoning og konfrontasjon ligger i luften, men når boka lukkes, er det med en uforløst følelse. Man sitter igjen med en uro og ubesvarte spørsmål. Noen kritikere mener at dette er et minus med boka, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg synes det handler mer om en undertekst som trer frem for leseren og blir nesten-synlig – i alle fall svært følbar. Alt som sies indirekte, alle spørsmål som aldri blir besvart blir liggende der og ulme når boka er lukket.

Jeg må imidlertid si meg enige i de av kritikerne som hevder at rammefortellingen er atskillig blekere og mer blodfattig enn skildringen av somrene på Hammarsö. Man kjenner Erika, Molly og Laura bedre som barn enn som voksne. Faktisk kunne jeg ta meg i å ikke helt kjenne igjen de voksne utgavene, slik at det ble vanskelig å se sammenhengen mellom sommerhendelsene på 70-tallet og nåtidens konfrontasjon og gjenforening.

Jeg synes likevel denne boka fortjener en femmer.

Arsenikktårnet

Arsenikktårnet (2001) av Anne B. Ragde ble innkjøpt litt på trass en dag jeg hadde litt for mange timer å slå i hjel på Gardermoen her forleden. Jeg må innrømme at forventingene ikke var høye. Eller; jeg gikk til denne boken med omtrent de samme forventningene som jeg hadde til Berlinerpoplene av samme forfatter. Berlinerpoplene overrasket. Jeg blir ikke helt enig med meg selv hvorvidt Arsenikktårnet gjør det samme, eller om det er Anne B. Ragdes oppmerksomhetsonani i høst/vinter som holder lovordene igjen. En stund ble det i alle fall Anne B. "i alle kanalar", og det toppet seg for meg da hun slo et slag for ytringsfriheten i en etter hvert så utslitt debatt.

Vel. Arsenikktårnet. Jo. En slags familiekrønike, som i utgivelsåret ble stående totalt i skyggen av den litterære braksuksessen Halvbroren av Lars Saabye-Christensen. Nå selger den som bare det - mye på grunn av hennes senere suksesser; Berlinerpoplene (2004) og oppfølgeren Eremittkrepsene (2005).

Romanen åpner med et dødsfall. Gamle Amalie Jebsen er død, og barna, Ruby og Ib, jubler. Det gjør derimot ikke datterdatteren Therese. Hvordan kunne Malie være en god mormor og en kompromissløs og delvis ondskapsfull mor – i en og samme gestalt?

Boka er delt opp i fem deler, og tidslinjen går fra dagens København bakover til Danmark på tidlig 1900-tall, og avsluttes i nåtiden. Etter at vi har hørt om Rubys oppvekst under krigen med en skrekkinngytende mor og en taus og usynlig far, får vi høre foreldrenes, Amalie og Mogens’ historier. Ragde forklarer hovedpersonenes handlingsmønster ved å vise til bakgrunn og barndom. Ragde er god på å portrettere mennesker. Hun skriver troverdig og fengende om skjebnene deres. Hun bruker både et allvitende perspektiv og ”jeg-perspektiv” om hverandre, med hell, etter mitt skjønn. Språket er lett og tilgjengelig. Hun har blitt kritisert for å legge seg for nært opp til ”kioskspråket” og klisjeene, og jeg er enig i at dette trekket er mulig å spore i denne romanen, kanskje i motsetning til den mer frie og lette tonen vi ser i Berlinerpoplene.

Romanen er en godt fortalt sosialrealistisk reise bakover i generasjonene og innover i menneskeskjebner, og man sitter igjen med noen store spørsmål – hvorfor blir vi som vi blir? Hva får oss til å handle som vi gjør? Er det tilfeldigheter, flaks, og uflaks som danner oss? Kan mønster brytes?

Som slukebok og strandlektyre kan den absolutt anbefales. Man kjeder seg ikke på en eneste av de 450 sidene. Jeg må bare bøye meg i støvet og medgi at Ragde er særdeles god til sitt bruk. Fire pluss.

The Time Traveler's Wife

…All my memories from those days come gather ’round me
what I’d give if they could take me back in time…

Kenny Rogers

For mange år siden leste jeg en bok som totalt slukte meg. Det var Possession – a romance (1991) av A.S. Byatt. Jeg lot meg fascinere av denne spesielle, intellektuelle og intelligente kjærlighetshistorien og måten den ble formidlet på. Jeg er ikke spesielt opptatt av kjærlighetshistorier (tror jeg?!), men denne ga motstand og mening. For noen dager siden avsluttet jeg nok en roman med begeistring og et skjelvende sukk. Jeg ga motvillig fra meg boka til nestemann på leselista, for jeg ville at dette skulle vare og vare og vare.

The time traveler’s wife (2005) av Audrey Niffenegger er en bestselger, og det er lett å forstå hvorfor. Sci-fi light blandet med hverdagsmennesker og hverdagsliv og nok en sterk kjærlighetshistorie – rett og slett av en helt annen dimensjon. Motstanden er generelt mindre enn hos Byatt, men romanen er så absolutt verd å lese, tross sin page turner-status. Audrey Niffenegger refererer for øvrig flere ganger til Possession.

Clare treffer Henry for første gang da hun er seks år. Henry er 36. De gifter seg 14 år senere. Da er Clare 22 og Henry 30. Henry lider av et syndrom – en genfeil som gjør at han reiser i tiden. Plutselig og uten særlig forvarsel befinner han seg i nær eller fjern fortid, naken og forsvarsløs. Han smetter ut og inn av tiden. Det som for mange fortoner seg som en drøm, er for Henry et mareritt som nesten plager livet av ham. I unge år prøver han diverse remedier som skal forhindre ham i å reise i tiden. Når han møter Clare, finner han en slags ro med sin sjebne. Historien fortelles vekselvis fra Henry og Clares synsvinkel.


Det er lett å røpe litt for mye av handlingen, men romanen handler om møtet og kjærligheten mellom Henry og Clare. Henry er den mest kuriøse karakteren av de to all den tid det er han som reiser i tiden, men likevel er det historien om Clare som har festet seg når jeg tenker på boken i ettertid. For hennes historie handler om å vente. Clare har ventet på sin kjære hele sin barndom. Og når hun treffer ham i ”real time” og til slutt gifter seg med ham, venter hun fremdeles på ham mens han ”reiser”. Ja, hun venter på Henry fra hun er 6 år til hun er 82. Vakkert på sett og vis. Men forferdelig vondt og risikofylt for ham; begrensende og angstfremkallende for henne.

Fra prologen:

Clare: It’s hard being left behind. I wait for Henry, not knowing where he is,
wondering if he’s okay. It’s hard to be the one who stays. I keep myself busy.
Time goes faster that way.

(…)

Henry: Hor does it feel? How does it feel? Sometimes it feels as though your attention has wandered for just an instant. Then, with a start, you realize that the book you were holding (…), …have vanished. (…) It’s ironic, really. All my pleasures are homey ones; armchair splendour, the sedate excitements of domesticity. All I ask for are humble delights. (…) These are the things that can pierce me with longing when I am displaced from them by Time’s whim. And Clare, always Clare. (…) I
hate to be where she is not, when she is not. And yet, I am always going, and
she cannot follow

.

Nei, Kenny – jeg tror ikke du kunne tenke deg å reise i tid. I alle fall ikke på det viset som Henry deTamble gjør. Og nå er jeg spent på hvordan Brad Pitt vil tolke rollen som Henry!