Modellen

Etter å ha lest Maskeblomstfamilien og Halvbroren har man en viss formening om hva man kan forvente seg av en roman fra samme penn. Jeg tok skammelig feil denne gangen. Mens de andre nevnte bøkene har vært bra, men ganske forgjengelige og middels engasjerende, har jeg en følelse av at Modellen kommer til å kverne noen runder til i hodet mitt.

Historien strekker seg over et tidsrom på et halvt år. Den er rammet inn av en prolog og en epilog hvor en journalist intervjuer den kjente kunstneren Peter Wihl under åpningen av hans viktige utstilling Écorché. Peter Wihl lever sammen med Helene og deres felles datter Kaia som han til en hver tid har dårlig samvittighet overfor. Han nærmer seg de 50, og plages av frykten for at hans glanstid er forbi. Ben, den aldrende homofile galleristen hans, frykter det samme, ettersom han ser at Peter strever med å bli ferdig med verkene sine til åpningen. Så skjer det fatale. Billedkunstneren, som lever av øynene sine, får en fryktelig diagnose av en synsspesialist. Han er i ferd med å bli blind. Det finnes ingen kur.

Hva gjør man når man mister selve livsgrunnlaget sitt? Hva bruker man de siste ressursene på når alt håp er ute? Og er virkelig alt håp ute? En second opinion hos en gammel klassekamerat som har mistet legebevilgningen sin pga lyssky praksis, viser at det finnes en utvei. Men kan Peter gjennomføre denne? Vil han kunne leve med seg selv etterpå? Peter kjemper sin livs kamp disse månedene.

Bokas tittel refererer til motivet i maleriene i Écorché. En estisk jente som kunsteren er dømt til å se resten av sitt liv gjennom øynene til.

Parallelt går Ibsens Vildanden som en rød tråd gjennom hele boka. Helene er scenograf og jobber med en ymse oppsetning av stykket. Tematikk som hybris, ”grip dagen”, sannhet og forestillelse. Kunstnersinn og egoisme. Romanen stiller de store spørsmålet. Ønsker vi sannhet? Tåler vi den? Er det verdt det?

Mørket og det avskyelige i Maskeblomstfamilien er gjenkjennelig, men ikke fullt så påtrengende (men ikke desto mindre rystende). Saabye Christensen skildrer fremdeles godt verden sett gjennom barns øyne, selv om barnet ikke har synsvinkelen denne gangen. Men han er definitivt vel så god når han ikke skriver mursteinsromaner om oppvekst. Jeg likte og anbefaler herved. Terningkast fem.