Fortsettelsen

Before sunset er fortsettelsen av Before sunrise. Den samtalen Jesse og Celine så brått avbrøt i 1994 med et løfte om at de skulle treffes igjen på samme sted seks måneder senere, fortsetter i 2003. Ikke i Wien denne gangen, men i romantikkens Paris der de treffes mer eller mindre tilfeldig. Eller ikke? Jesse og Celine er ni år eldre, men alt er som før. Nesten.

Vi får vite at Jesse holdt løftet og troppet opp på jernbanestasjonen i Wien slik de avtalte, men at Celine ufrivillig ble forhindret fra å komme. Og igjen - hva hvis...?

Siden jeg så begge filmene rett etter hverandre, må jeg si at det som slår meg er konsekvensen i rollekarakterene. De er lett gjenkjennelige. Kanskje noe dempet, slik man blir med alderen, men vi kjenner igjen Jesse og Celine umiddelbart. Imponerende og fascinerende.

Og slutten... Ah... Akkurat passe åpen.

Det er heller ikke noe drawback at åpningsscenen i denne filmen finner sted på Shakespeare & Company - min favorittbokhandel i Paris - like ved Notre Dame.

Jeg gir begge filmene en subjektiv og kanskje litt sentimental femmer på terningen.

You can never replace anyone because everyone is made up of such beautiful specific details. (Celine)

Before sunrise

Det første som slo meg var at dette er en film jeg virkelig burde ha sett for 10 år siden. Da var jeg jevngammel med rollekarakterene, student og kunne nok identifisert meg enda mer med plottet. Ethan Hawke som spiller Jesse har aldri vært min favoritt, men han gjør seg glimrende som søkende, kvasi-intellektuell hormonbombe. Man kan forresten merke at filmen er ti år. Når Jesse i en av åpningsscenene fabulerer rundt tanken på å lage et tv-show i real time som ikke skal handle om noe annet enn menneskers hverdagsliv over hele verden, kan det jo tolkes som et lite frempek mot dagens realitytrend.

Plottet er fascinerende: Celine møter en ukjent på toget og bestemmer seg for å utsette alle planer i ett døgn for å være med denne personen. Begge vet at det med all sannsynlighet er første og siste gangen de treffes. Det handler om å gjøre det meste og det beste ut av situasjonen og tiden man har sammen. Er det fascinasjon? Crush? ...kjærlighet?

Ung kjærlighet og "hva hvis"? motivene er fremtredende. Det er en snakkefilm. Og det er søtt.

If there's any kind of magic in this world, it must be in the attempt of understanding someone, sharing something. I know, it's almost impossible to succeed, but... who cares, really? The answer must be in the attempt. (Celine)

You gotta love that.

Hvordan det gikk? Se det skal jeg finne ut i kveld når jeg legger oppfølgeren i dvd-spilleren.

I Jane Austens verden

Fordelen med å være "midlertidig indisponert" er muligheten til å se romantiske BBC-serier i sammenheng. I 1996 da Pride and Prejudice gikk som serie på NRK, var det litt beneath me å følge med. Hey - jeg var da voksen og ferdig med slikt ungpikesvermeri, og jeg lo litt av mine medstudiner som sukket henført over tanken på Mr. Darcy i storskjorta si. Men akk. Hva gikk man ikke glipp av den gangen...

Dette er noe av det mest søte og klissete jeg har sett på lenge, men jeg har overrasket meg selv stort med å smile og le høyt for episode. For så å rigge meg til med cola light i godstolen for virkelig å nyte siste episode der alt som skal skje, faktisk skjer.

I Jane Austens verden ordner det seg virkelig for snille jenter!

Så kan man jo diskutere hvorvidt serien hadde vært like severdig uten Colin Firth.