”Ida og Johan er på vei mot stjålen lykke. De kjører fra hver sin kant av landet, fra hver sin familie, for å treffe hverandre på en hytte i Gudbrandsdalen. En familietragedie i nærheten av deres hemmelige møtested truer med å ødelegge helgen de begge har lengtet etter. Utroskapsaffæren får en uhyggelig resonansbunn.”Lene Therese Teigen er et ukjent forfatterbekjentskap for undertegnede, men jeg husker at jeg sto med en nylig utgitt utgave av denne boka i hånda for to år siden og ble litt nysgjerrig. Jeg skjønte vel intuitivt at jeg ikke skulle kjøpe den til fullpris, men da jeg gjenkjente omslaget på årets Mammutsalg, slo jeg imidlertid til. I ettertid er det lett å si at jeg skulle luktet lunta allerede da jeg leste salgsteksten. Men jeg tenkte kanskje dette var en annerledes utroskapshistorie der klisjeene ikke sto i kø. Så feil kan man ta.
Ida og Johan, begge etablert og i 40-årene, har kjent hverandre lenge. Familiene deres har vært omgangsvenner, men vennskapet har, delvis pga en skjult tiltrekningen mellom to av partene, rent ut i sanden. De treffer hverandre igjen senere i livet og tar opp kontakten via telefonen. Etter hvert som vennskapet intensiveres over telefonlinjen, vokser det frem et behov for et fysisk møte. For å finne ut "hva dette egentlig er for noe".
Samtidig skyter en mann seg selv, sin kone og sine to barn et sted i nærheten. Det er dette som skal gi utroskapshistorien en "uhyggelig resonansbunn"; Ida står ansikt til ansikt med det valget hun er i ferd med å ta.
På vei til møtet, under møtet og etterpå følger vi Ida’s tanker, drømmer, tvil, paranoia, samvittighetskvaler og så videre. Og. Så. Videre. Det tværes, males, stilles spørsmål og rettferdiggjøres. Det vil ingen ende ta, mens det som egentlig skjer, er at Ida og Johan treffer hverandre, har seg med hverandre, krangler og forsones, går hver til sitt for så å finne ut at dette faktisk er ekte kjærlighet.
Det er for så vidt lett å sette seg inn i Idas fremstilling, men det blir likevel vanskelig å kjøpe romanen. Det blir litt mundant. Og Johan forblir en relativt vag karakter som prises via Ida, en forelsket kvinne. Det er videre ingen store overraskelsesmomenter. Alt som skjer med forelskede mennesker skjer med Ida og Johan. Kort sagt er det litt for nært livet; litt for "kjære dagbok". I romans form blir det sticky, klamt, det virker privat og oppleves litt pinlig.
Parallelhistorien om den drepte familien, fungerer etter mitt syn dårlig. Det samme gjelder rammen rundt Ida og Johans gjenforening; Idas syke far og Johans nylig avdøde søster, samt skilsmissen til Idas foreldre og farens triste kjærlighetshistorie. De virker på meg som forsøk på å skape "formildende omstendigheter" rundt utroskapen. Selve affæren er og blir standard og klisjefylt. Men kanskje er det akkurat sånn livet til den fjerdedelen av befolkningen som er utro faktisk er; en gigantisk kjempeklisjé - hva vet jeg.
Nei. Se heller Before sunrise og Before sunset hvis du vil ha en dose umulig kjærlighet.
