Oppvarming: Kreta-døgn

Kreta-døgn av Tove Nilsen representerer en for meg litt ukjent sjanger, nemlig reiselitteraturen. Nilsen kategoriserer sin egen bok som en utendørsbok. Og i utgangspunktet kan det være nok til å ”slå meg av”. Jeg liker bedre skildringer av relasjoner og mennesker enn naturskildringer. Men jeg må innrømme at jeg leste Kreta-døgn med stor glede. Det har nødvendigvis litt å gjøre med det faktum at jeg selv veldig snart setter nesa mot denne vakre øya. Men ikke bare derfor.

Nilsen beskriver ni døgn på Kreta sammen med sin kjære T. De to har feriert på øya i en årrekke og har opparbeidet seg elite-turist-stempelet hos de innfødte og får dermed innpass i kultur og miljø på en helt annen måte enn hvermannsturister som undertegnede noensinne vil. Jeg regner med hun har samlet på opplevelser og historier oppigjennom årene og sydd den sammen til denne livsbejaende boken om Kreta, menneskene der, stranden, blomstene, havet og himmelen. Selv om jeg synes det blir litt malende og oppramsende til tider, må jeg si at jeg koste meg hele veien. Sanselig er vel et av de adjektivene som best beskriver Kreta-døgn. Dette er nytelse på høyt plan! Nilsen balanserer på en egg mellom det veldig personlige mot det private, men jeg synes hun kommer greit ut av det. Sjangeren tåler det.

Hadde ikke billetten allerede vært bestilt og betalt, hadde jeg nok latt meg friste av en bok som denne. Jeg har ikke lest noe annet av Tove Nilsen, og man skal ikke se bort fra at jeg tar opp den tråden og det forfatterskapet ved en senere anledning.

The Mermaid Chair - Sue Monk Kidd

Man tager

- 1 midtlivsforvirret kvinne
- 1 tvilende munk
(disse ristes sammen)
- 1 labil og selvskadende mor
- 1 til 2 avkuttede fingre
- 1 død far (mystisk dødsfall)
- 1 pen, snill og særdeles forståelsesfull ektemann (helst psykiater)
- 1 havfruestol i et kloster på en sørstatsøy
- 1 kvinnefellesskap
- 1 afrikansk Gullah-kultur ispedd katolske myter
- mengder med relevant flora/fauna-opplysninger
- religiøs symbolikk – ikke vær gjerrig!

Tilsett en dæsj skyldfølelse sammen med savnet av en far og jakten på meningen med livet og sannheten om hvem man er innerst inne.

Stift sammen og fest mellom to permer.

Les.

Eller la være. Kanskje helst det siste. Oppfølgeren til The Secret Life of Bees er en gedigen skuffelse. Den gaper over alt for mye og resultatet er overanalyserende karakterer og en forutsigbar story. Neitakk. Dette holdt knapt til en treer for meg.

La meg sitere anmeldelsen i The New York Times:

Although the jacket of ''The Mermaid Chair'' is prettily illustrated with
seashells, the story's most striking image is that of Jessie's bra landing on
the ground next to Brother Thomas's crucifix. It's not hard to surmise why this
isn't the cover picture.(...) If a computer had been asked to combine romance,
spirituality, nature, tourism and violent self-mutilation it might have come up
with something like this.