Jeg skal ikke påberope meg verken Woody Allen Fanclub-medlemskap eller dyp og inngående kjennskap til filmene hans, men de relativt få jeg har sett, har umiddelbart fenget meg. Jeg vet ikke hva det er - de nevrotiske karakterene? eller de intellektuelle referansene? Kombinasjonen kanskje?Jeg har lenge gledet meg til hans siste film, og det skulle vise seg å være berettiget. Allen har gått oversea og blitt London-frelst (who can blame the man, really?) I denne filmen fråtser han i britisk overklassemiljø i en deilig London-setting.
Tennislæreren Chris (Jonathan Ryhs Meyers) kommer i kontakt med den velsituerte Tom og får etterhvert innpass i Toms glad-rike, dog velmenende, velgjørende og intellektuelle familie. Men det er Toms forlovede, den aspirerende amerikanske skuespilleren Nola (Scarlett Johansson), som har Chris' fulle oppmerksomhet. Like barn leker best? Det slår gnister mellom dem, men affæren blir kortvarig. Chris gifter seg etterhvert med Tom's litt "flimsy" søster, Chloe, mens Nola forsvinner da det blir slutt mellom henne og Tom. Chris og Nola tar imidlertid opp tråden idet Nola er tilbake i London etter å ha slikket sine sår i hjemlandet, og de to innleder et svært hett og svært hemmelig forhold. Parallelt klatrer Chris i svigerfarens firma, og han starter på Prosjekt Baby sammen med Chloe.
Begjær er et sterkt motiv i filmen. Chris' begjær. Han begjærer Nola og etterhvert penger, luksus og livsstilen han har lagt seg til. Dette lar seg selvsagt ikke kombinere, og Chris tvinges opp i et hjørne der han må ta et valg som kan koste ham dyrt.
Det handler også om flaks/uflaks. De heldige er svært heldige, mens de uheldige betaler dyrt. Det er fryktelig lett å si for mye, så jeg stopper her.
En fengende og spennende film som anbefales. (Hva er det med meg - jeg anbefaler jo alt jeg ser for tiden?) Fem.
