De beste blant oss

Som de fleste andre bokklubbmedlemmer, har jeg lest Helene Uris De beste blant oss i sommer. For første gang jeg hørte Helene Uri snakke om den nye romanen sin, spisset jeg ører. Hun nevnte nemlig en gammel kjenning; den britiske universitetsforfatteren og litteraturprofessoren, David Lodge som en av sine inspirasjonskilder. Jeg har hele Lodges forfatterskap i orange Penguin-pocket-utgaver i bokhylla (ja, jeg er usnobbete sånn sett!). For åtte år siden leverte jeg nemlig en hovedfagsoppgave der navnet hans inngikk i tittelen. Lodge og Uri har det felles at begge har vært på innsiden, men tatt skrittet ut av akademia /ned fra Elfenbenstårnet til fordel for en mer kommersiell levevei. At Helene Uri har hoppet av en akademisk karriere har helt sikkert falt noen tungt for brystet, men ellers tror jeg slike nesten-nøkkelromaner (for dette er ingen nøkkelroman!) kunne hentet stoff fra langt de fleste arbeidsplasser og miljøer. Innholdet er ikke spesielt brennbart, selv om diskusjonene rundt boka har kunnet gi det inntrykket.

Hovedpersonen Pål Bentzen har fått drømmejobben (riktignok bare et engasjement) på Institutt for futuristisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo, og han svever på en sky. Gleden blir ikke på noen måte dempet av det faktum at en annen søker var langt mer kvalifisert for jobben, men ble forbigått fordi en av de som betydde noe hadde et horn i siden til vedkommende. Å nei, Pål vet bedre enn å gråte over spilt melk – i særdeleshet andres sådan. Han finner dessuten den store kjærligheten (igjen, sukker bestevennen Morten) på instituttet – stipendiaten Nanna Klev. Nanna er vakker, begavet, og tiltrekkende. Hun har et par andre egenskaper som Pål skal få innsikt i etter hvert, men han lar seg lett blende av hennes bedårende vesen, og hun innvier ham i et helt spesielt prosjekt som kan revolusjonere måten man jobber med språk på.

Over gangen for Pål, på samme institutt, sitter den andre hovedpersonen, Edith Rinkel. Edith er en vakker, kjølig, ferm, beregnende og meget dyktig professor. Hun lever alene, samler på sko og unge elskere, og ingen kommer inn på henne. Pål ser opp til Edith og er motvillig tiltrukket av henne – i likhet med de fleste andre mannlige ansatte på fakultetet. Men Edits utilnærmelighet avstedkommer også mye misunnelse, og skadefroheten er svært nærliggende når ulykken rammer. Og det gjør den – uten at jeg skal røpe noe mer her.

Uris språk er fengende og godt (det skulle kanskje bare mangle), plottet er bra, selv om det er noe forutsigbart. Det mest påfallende med romanens form er den til de grader allvitende fortelleren. Denne er svært tilstede med sine refleksjoner, frempek, etterpåklokskap og referanser. Jeg kjenner flere som lot seg forstyrre av dette grepet, men jeg fant det underholdende. En belærende, (kvasi)didaktisk forteller er typisk for sjangeren. Uri gjør som Lodge; hun bruker blant annet uakademiske bi-personer for å forklare mer kompliserte faglige sammenhenger. Det fungerer bra, og blir ganske underholdende når denne ufaglærte bipersonen er en skapintellektuell kioskromanforfatterinne som skriver under pseudonym og er en av hovedpersonenes mor.

En snedig, til tider utrolig morsom, leseropplevelse som jeg unner flere.

Uris Engel av nylon (2004) er forresten også en leseropplevelse å anbefale. Den representerer en helt annen sjanger og er en opprivende, velskrevet og ærlig roman om sorg, tap og kjærlighet mellom mor og barn.