Denne loggen har blitt forsømt i det siste. Ikke fordi jeg ikke leser, men fordi jeg ikke tar meg tid til å skrive om det etterpå. Derfor; en rask oppsummering på lesefronten. Bare for å komme litt a jour:Kafka on the Shore av Haruki Murakami
Siden jeg helst holder meg til klassikere og sosialrealisme, var jeg spent på denne boken. En mann som kan snakke med katter? En ufo-alluderende opplevelse under krigen? En kjønnsnøytral bibliotekar og en 15-åring som rømmer fra en barndom, en ødipal spådom og en far han ikke vil være hos? Det regner igler fra himmelen og kattesjeler syes sammen til en fløyte…
Vi følger to hovedpersoner, femtenåringen Kafka og den litt tilbakestående Nakata – en middelaldret mann som ble varig skadet av en hendelse under krigen. Romanen følger begge disse personenes reise og prosjekt. Det er en slags odysse.
Min opplevelse av boka er at jeg måtte ”komme inn i” den – dvs lese en stund for å kunne la meg rive med av surrealismen. Det er en spennende reise, det er vakkert, underlig, skummelt, trist og grusomt, og jeg vet sannelig ikke om jeg helt fikk med meg poenget på slutten, men det er egentlig ikke så viktig. Reisen er klart viktigere enn målet. Fin bok, men jeg fikk ikke lyst til å begynne fra begynnelsen igjen da jeg var ferdig. Da var jeg ferdig.
Jeg har også lest The Kite Runner av Kahled Hosseini siden sist. En tankevekkende og fengende bok.
Den siste jeg gjorde meg ferdig med var Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig. En novellesamling med banking som motiv. I hver av historiene kommer bankemotivet inn; en far som banker på svigersønnens dør, noen banker på bilvinduet osv. Det er utfordrende å lese noveller, for tekstene er så fortettet og ingenting er tilfeldig. Så selv om boka er tynn og man strengt tatt kan pløye gjennom den på noen timer, er den ganske tungt fordøyelig. Noen av novellene var ganske vonde å lese.
Men jeg likte tittelen. Den kan tolkes både defensivt og offensivt. Har de begynt å banke på i stedet for å gå rett inn? Eller har de faktisk begynt å besøke hverandre...
Nå leser jeg Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Om lille Oskar som mistet faren sin i 9/11 og nå leter etter nøkkelen til fortiden. En spennende reise det også - jeg håper å komme sterkere tilbake med en omtale om den om ikke så lenge.
3 kommentarer:
Du sier at Kafka on the shore var spennende, vakker, underlig, skummel, trist og grusom; det er jeg enig i, men jeg lo også godt av den. Eller humret, iallfall. Særlig av Nakata og dialogen mellom han og trailersjåføren. Selvfølgelig var Nakatas historie trist, men han var en så herlig karakter at jeg fortsatt trekker på smilebåndet når jeg tenker på han...
Jeg gleder meg til å høre om boka til Jonathan Safran Foer; jeg har ikke lest den ennå (kanskje i frykt for å bli skuffet etter Everything Is Illuminated?) og håper du ikke er like negativ som (resten av) bokanmelderne!
f. - Du har helt rett i at det også var morsomme passasjer (Colonel Sanders fant jeg også morsom, og Nakata på sitt underfundige vis), men jeg må innrømme at jeg ikke tenker på KoS samlet sett som en spesielt morsom bok... Kanskje jeg har sær humor, eller manglende sådan?
Jeg er snart ferdig, med JSF, og jeg lover på tro og ære å skrive noe om den når jeg kommer så langt!
Neida, det er ikke først og fremst en morsom bok, det har du rett i.
Jeg tror nok bare jeg falt såpass for karakteren Nakata at det først og fremst er han jeg tenker på når jeg snakker om boken. (Det er en stund siden jeg leste den.)
God fortsatt bokblogging!
Legg inn en kommentar