Flere ord og mer ingenting

On Chesil Beach

2007-12-16T19:09:00.000Z

Ian McEwan har gått som en rød tråd gjennom denne høstens lesning. On Chesil Beach (2007), var en ny liten perle, litt mindre dramatisk enn de andre bøkene jeg har lest av McEwan.

Boka er kort. Den er nesten mer en lang novelle enn en kort roman. Handlingen foregår i løpet av et meget begrenset tidsrom, nemlig noen timer på bryllupsnatten til hovedpersonene Florence og Edward. Vi er med dem under kveldsmaten etter festen, under et forsøk på å fullbyrde ekteskapet og en konfrontasjon på stranden etter dette.

Edward og Florence er et umake par. Hun kommer fra en holden familie, han gjør det ikke. De gifter seg på tidlig sekstitall, og de er begge jomfruer på bryllupsnatten. Allerede før brylluet er det klart at de har forskjellige forventninger til samlivet - spesielt den seksuelle delen av det. Der Edward har store forventninger, ser Florence begrensninger. Kanskje har hun en historie og sine grunner til dette.

Men de snakker aldri om dette før de opplever det i praksis, selv om de tidligere forsøkene på å nærme seg hverandre fysisk også har båret preg av denne skjevheten mellom dem. Det aller første seksuelle initiativet mellom dem ender i katastrofe; med skam, skyldfølelse, avsky og forrakt. Og natten får skjebnesvangre følger for de to.

Det har vært påpekt at dette er en bok som omhandler temaet kommunikasjon om seksualitet på 60-tallet, eller snarere mangelen på den, men jeg tenker at det kan være mer universelt enn som så.

Under lesningen ventet jeg meg hele tiden noe fælt, men det kom aldri. Desto større ble tomheten og tristheten under lesningen av det siste kapittelet i romanen. Valgene som var så viktige og som ble tatt denne natten virker ungdommelige, latterlige og ubetydelige i etterpåklokskapens lys. Og selv om ingen av dem tillater seg å tenke "hvis bare...", så blir dette nærliggende for leseren.

Men slik ble livet for de to. Og så kunne det vært annerledes:"This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing."

For ingens øyne

2007-12-08T16:46:00.000Z

I litteraturgruppen jeg er med i leste vi en lokal romandebutant før siste møte. Vi har alle kjennskap til forfatteren (Nils Harald Sødal) all den tid noen av oss er vokst opp i samme nabolag, andre har sunget i kor med ham og alle kjenner vi ham som operatalent og sønn av en tidligere varaordfører samt svoger av påtroppende redaktør i landsdelens avisorgan. Ja, det er en liten by.

Det er alltid underlig å lese bøker skrevet av folk man kjenner til. Det kan bli litt forstyrrende for lesningen å høre forfatterens stemme gjennom teksten. Men for min del varte dette bare et par sider.

Boka foregår på to tidsplan. Ett tar for seg hovedpersonen Jakobs barndom, oppvekst og ungdomstid. I bokas nåtid handler det om den samme Jakob, en alkoholisert matematikkprofessor bosatt i Oslo, men med røtter fra et lett gjennkjennelig Sørland. Han tilbringer barndommen på en øy ute i havet, og får med seg noen skjellsettende opplevelser fra oppveksten. Blant annet mister han sin far under dramatiske omstendigheter.

Jakob har en barndomsvenninne ved navn Camilla. Hun er som familie for ham, og det som skjer med henne vil prege Jakob sterkt. Hun flytter fra øya i ung alder, blir gravid og opplever et alvorlig sammenbrudd. Jakob tar ansvar for henne og prøver å redde henne, slik han ikke klarer å redde sin far. Senere i boka dukker ugressbarnet Einar opp, og det samme forløpet gjentar seg.

Romanens styrke ligger i en relativt drivende historie. Man får lyst til å vite hvordan det går og hvordan sammenhengene egentlig er.

Dens svakhet er at den fremstår som et uferdig produkt. Den gaper over for mye. Forfatteren uttaler seg om psykiatrien, eldreomsorgen og barnevernet, og det blir rett og slett litt for mye faktainformasjon. En skikkelig redigering som hadde kortet ned romanen med femti til hundre sider hadde gjort seg. Det samme hadde en spåklig justering. Her er det eksempler på platte dialoger og noen svulstige setninger som punkterer fullstendig:

"...gårsdagen som vil bli stående som et monument over den totale ydmykelse, en bauta, som får Monolitten til å fremstå som en fartshump." [min uthevning]

Men likevel var det en fin lesning som overrasket positivt. Gir den en fortjent firer.

Honningtunger

2007-12-06T19:27:00.000Z

Denne romanen av Helene Uri har stått i hylla en stund. Etter å ha lest både Engel av nylon (2003) og De beste blant oss (2006) med en viss begeistring, har jeg spart Honningtunger (2002) til en regnværsdag. Tenkt at den måtte være hyggelig, lettlest lektyre om en jentegjeng på min egen alder. Dog kom den litt bardus på meg, all den tid den bød på makabre detaljer og intriger beyond belief. Og med bakgrunn i forventningene satt jeg igjen med en viss bakoversveis.

Sara, Tamara, Eva og Liss. Fire jenter på ca 35. Midt i livet, midt i udødeligheten, karrieretiden, materialismen og midt i det evige jaget etter å tekkes og utkonkurrere hverandre. De har syklubbb sammen. Det er Tamara og Sara som er de peneste og som helt klart er midtpunktet i jentegjengen. De to bestevenninnene som alt annet kretser rundt. Uventede konstelasjoner og agendaer kommer etterhvert frem, og det viser seg at alle jentene gjemmer på drømmer og hemmeligheter. Det hele kulminerer i en tur til København der alle jentene får vist sitt sanne jeg. Konstellasjonen sprenges, og alle tvinges til å begynne på nytt.

Uris språk er noe (kanskje tilsiktet) enerverende, spesielt i gjengivelse av enkelte karakterers tanker og stemmer. Men hun skriver godt og fengende.

Som sagt fikk jeg litt bakoversveis av denne boka. Kanskje er jeg veldig naiv, men jeg opplevde denne syklubben som lite representativ for de jentegruppene jeg selv kjenner. Dette er en bok som forfekter myten om at kvinne er kvinne verst. Verre enn verst, faktisk. Så kan man sikkert diskutere hvorvidt dette stemmer.

Ingen feel good bok, dette. Men for så vidt ok. En svak firer kastes herfra.

The Curious Incident of the Dog in the Night-time

2007-11-25T07:59:00.000Z

Mark Haddon er kjent for å skrive barnebøker. Han har litteraturbakgrunn og har jobbet med barn og ungdom med spesielle behov. Dette må unektelig ha inspirert ham i arbeidet med The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003).

Dette er en bok om 15-åringen Christopher som ikke er som andre gutter på samme alder. Han har (jeg skulle til å skrive "lider av", men romanens form og innhold får meg til å tenke meg litt om og reformulere) Asbergers syndrom og ser verden litt mer sort hvitt enn oss andre. Forunderlig nok kan det se ut som om han med sin enkle og logiske tilnærming til verden og livet like gjerne kan være utstyrt med en gave.

En dag finner Christopher naboens hund stukket ihjel med høygaffel. Christopher bestemmer seg for å utfordre sine begrensninger og fobier og finne ut av mordmysteriet samt skrive bok om saken. I prosessen kommer det frem mørke hemmeligheter om hans egen familie og vi får et sterkt møte med et sinn som fungerer annerledes, men ikke desto mindre genialt enn de fleste andre.

Christopher har sans for logikk og matematikk. Språket "hans" er enkelt og naivistisk. Christopher sier selv at han ikke forstår verken spøk og metaforer, og selv om visse episoder fremkaller latter hos leseren, klarer Haddon å balansere på eggen slik at vi ler med gutten - ikke av ham. Dette er en rørende, varm og klok bok.

Anbefales på det varmeste.

Atonement

2007-11-11T14:47:00.000Z

Jeg fortsetter min Ian McEwan-reise og har nylig gjort meg ferdig med Atonement (2001). Filmen basert på samme bok ble lansert i høst og blir, etter det jeg har klart å finne ut, å se på kino i Norge på nyåret. Jeg gru-gleder meg.

Denne romanen skiller seg fra de andre to McEwan-bøkene jeg har lest på flere måter. Tidsperspektivet er større, prosjektet mer ambisiøst og tonen i språket annerledes. Men overraskelsene og finurlighetene er likefullt tilstede.

Dette er historien om 13-årige Briony, svermerisk ungjente med forfatterdrømmer og hang til å drømme seg ut av verden og inn i sin egen virkelighetsforståelse som til tider avviker noe fra omgivelsenes.

Det er mellomkrigstid på landsbygda i England. En dag observerer Briony sin eldre søster og barndomsvennen Robbie (som også er sønn av en av tjenestefolkene på stedet) i en merkelig situasjon ute på eiendommen. De påfølgende hendelser og observasjoner i dagene som kommer, kokes sammen til en av Brionys historier, med dramatiske konsekvenser for Briony, Cecilia og Robbie og livene deres.

Dette er en av de bøkene som det er vanskelig å snakke om uten å røpe for mye av plottet. Jeg synes romanen tok seg kraftig opp etter hvert og jeg likte spesielt godt slutten. Det er der man forstår tittelen. Skyld og soning er fremtredende motiver i fortellingen, samtidig som forfatterens makt som historieforvalter settes i søkelyset mot slutten.

Anbefales.

Hvorfor jeg gru-gleder meg til filmen? For det første er det risikosport å se en god bok på kino. For det andre er det noen skrekkelige krigs-scener her som jeg helst vil bli forskånet for...

Congrats

2007-10-14T19:37:00.000Z

Jeg ble glad da jeg hørte at ujålete og produktive Doris Lessing har vunnet Nobelprisen i litteratur. Ikke fordi jeg kan forfatterskapet hennes til fingerspissene. Det kan jeg på ingen måte. Men jeg glemmer aldri den skjellsettende opplevelsen det var å lese "To Room Nineteen" fra A Man and Two Women (1963) som 19-åring. Den gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk. Det var rundt denne novellen jeg i sin tid forfattet min første akademiske oppgave på engelsk grunnfag.

Da jeg leste den igjen for noen dager siden, ser jeg at ingenting er forandret. Historien bergtar meg den dag i dag.

Gratulerer, Doris. Jeg lover å lese mer.

Juggel

2007-09-02T15:58:00.001Z

Jeg leste Heidi Lindes første roman Under bordet (2002) uten de store forventningene, men jeg ble positivt overrasket. Jeg fant den neste romanen hennes på salg i Mandal tidligere i sommer, og jeg gikk til denne med samme litt likegyldige innstilling Det er helt tydelig at Linde har bakgrunn som manusforfatter, for dialogene var det desidert sterkeste litterære virkemiddelet hennes i den første romanen. Så også i Juggel (2004).

Rammefortellingen: Hovedpersonen Maj er ferdig med hovedfagsoppgaven i sosiologi. Hun har akkurat funnet ut at hun er gravid med en mann hun er usikker på og er på vei tilbake til sin barndoms by i en begravelse. I denne tilstanden av distansert sorg og nyervervet viten om at hun skal potensielt føre slekten videre, trigges hukommelsen og den analytiske refleksen. Bilturen og begravelsen blir et møte med barndom, tidlige vennskap og svermerier samt lokale tragedier.

Med Tore Renbergs Kompani Orheim friskt og vakkert i minne, var en sammenlikning nesten uunngåelig, all den tid begge bøkene er satt i et 80-tallsmiljø med fokus på vennskap og familieforhold som formende og dannende både for senere valg og personlighetsutvikling. Og i forhold til Renberg kommer ikke Linde helt opp. Der Kompani Orheim skamløst og brilliant flyter over av referanser både til historie, bøker og litteratur, er Juggel kjemisk fritt for slike. Dialogen er hovedvirkemiddelet.

Maj vokser opp med mor og mormor i et slags kvinnefellesskap som for øvrig ikke er et like stort tema som vaskeseddelen bedyrer. Språket er enkelt og muntlig med mange "fyll-ord" som kan være litt irriterende. Beskrivelsen av moren til Maj bærer også preg av noe ufullstendig i mine øyne. I begynnelsen virker hun som et ustabilt vrak, mens på slutten av romanen er hun en suksessfull forretningskvinne. Utviklingen fra det ene til det andre er uklar for meg. Svanemotivet i oppvekstbøker (de-pene-falmer-de-smarte-vinner) er uunngåelig tilstede i Juggel også. Romanen er likevel en lettlest og fengende bok om barndom og erfaringer som former oss. Jeg synes styrken i boka er dialogen, beskrivelsen av vennskapet mellom Maj og bestevenninnen Anja, samt skildringen av familierelasjoner i Majs og venninnenes familier.

Alt i alt en mer enn grei tidtrøyte.

Amsterdam

2007-08-26T18:24:00.000Z

Tidligere i sommer ble jeg minnet på Ian McEwan, og i Dublin gikk jeg til innkjøp av flere av hans bøker. Jeg leste The Comfort of Strangers (1981) ferdig med frysninger på ryggen. I stedet for å gå videre med Atonement (2001) eller On Chesil Beach (2007) som står klar i hylla, valgte jeg først å lese Amsterdam (1998) som jeg kjøpte for flere år siden og aldri fikk lest ferdig.

De to hovedpersonene Clive Linley (anerkjent komponist) og Vernon Halliday (anerkjent redaktør) har flere ting felles. De er middelaldrende, suksessrike menn, vener som også har delt elskerinne, Molly Lane. Når eks-elskerinnen dør, møtes de to vennene i bisettelsesseremonien. De deler også en nedlatenhet mot Mollys ektemann og en tredje av Mollys elskere (blant mange flere) som ranker høyt i politikkens verden og ser ut til å kunne ende opp som statsminister i England. Etter seremonien inngår Clive og Vernon en slags pakt.

Historien om de to vennene og tiden etter Mollys død er parallelle historier om moralske valg og en higen etter den ultimate status som genial i sitt felt. For å komme dit de vil, må begge gå over lik (nesten bokstavlig talt), og valgene de tvinges til å ta, viser seg å bli skjebnesvangre for dem begge. At begge er på vei mot et fall, blir tydelig for leseren relativt tidlig i romanen, uten at det på noen måte gjør at man mister interessen.

Dette er en liten roman. Den er på under 200 sider, men den er kompakt, britisk og kompleks. The Comfort of Strangers hadde lite av ironien og samfunnskommentaren man finner i Amsterdam, men til gjengjeld ga den meg flere frysninger på ryggen. Det er mange tilforlatelige sammentreff i denne romanen. Plottet hviler i stor grad på disse, og det kan gjøre den litt lite troverdig. Men i kraft av sin status som kommentar og moralfortelling fungerer romanen tross disse noe "heldige" slumpetreffene.

Absolutt en leseverdig bok.

Jeg kommer definitivt til å lese mer av McEwan. Men først skal jeg gjennom en samtidsroman. Bare for gøy og fordi jeg kjøpte den billig i sommer. Det er den "vanskelige nr 2-romanen" til Heidi Linde. Juggel (2004).

Tordivelen flyr i skumringen

2007-08-01T17:53:00.000Z

Jeg er en lørdagsbarnetimejente. En radiojente, rett og slett. Og noen av bøkene og hørespillene som gjorde mest inntrykk på meg var de som var basert på bøker av Maria Gripe. Skyggen over steinbenken, resten av Skyggeserien, Agnes Cecilia - en selsom historie gjorde dypt inntrykk. Men Tordivelen flyr i skumringen er kåret til tidenes beste hørespill i forbindelse med Lørdagsbarnetimens 75-årsjubileum. Og fullt fortjent, spør du meg.

I sommer har jeg unnet meg opplevelsen på nytt. Jeg har sikkert ikke hørt det hørespillet på 20 år, men det var fremdeles spennende. Og båndopptaker, telefonapparater med dreieskive og andre antikvitetiske ingredienser til tross; jeg synes det står seg godt.

Catching up

2007-07-23T20:26:00.000Z

Travelling:

Jeg liker godt å forberede meg før jeg reiser på tur, men det er ikke alltid jeg rekker det. Denne gangen leste jeg Frode Gryttens Dublin (2002), og han er "spot on" på dublinerne. Lonely Planet lager virkelig gode guidebøker som jeg har brukt ved mange anledninger, og jeg bruker dem nok snart igjen!

Don't go there:

Når du ikke er med på bølgen fra begynnelsen, er det en viss fare for at du blir skuffet. Slik med meg og Marian Keyes og chick lit. Sushi for beginners (2003) kjedet meg stort, og jeg ga opp etter 100 hysteriske og nevrotiske sider. Jeg følte jeg hadde lest dette før.

Er det rart jeg syter med å begynne på Harry Potter nå? For ikke å snakke om Sex and the City - som jeg fremdeles ikke har sett en eneste episode av?

Go there:

Tore Renberg er et kapittel for seg. Jeg husker ham godt fra NRK's Leseringen på nittitallet og synes da han var en litt rar skrue, men jeg har lenge hatt noen bøker av ham på tapetet. At jeg skulle bli så overveldet av Kompani Orheim (2005) var imidlertid noe av en overraskelse. Det er selvsagt en bra ting at jeg er født i samme år som hovedpersonen Jarle.

Vi følger hovedpersonen fra barneårene over i ungdomstida. Jarle vokser opp i en dysfunksjonell familie som lenge opprettholder en fin middelklassefasade. Gjenkjennelsen av musikk, mote, tanker og følelser er stor og gjør nok sitt til at boka for meg blir en god gjengivelse av en gjenkjennelig ungdomstid.

Fortellerstemmen er tydelig og allvitende, og jeg blir spesielt imponert over hvordan Jarles mors skjebne blir fremstilt i denne boka. Renberg klarer å fremstille henne som en sterk kvinne til tross for at hun på sett og vis også er et offer i en umulig familiesituasjon. Det er en rørende, sterk, morsom og inderlig bok som jeg har anbefalt til alle mine venner.

Og etter å ha lest denne med slik begeistring, er det ikke mer enn rett og rimelig å begynne på førsteboka, nemlig Mannen som elsket Yngve (2003). Mannen som elsket Yngve er nemlig den samme Jarle som i oppfølgerboken nevnt over.

Her møter vi en helt annen Jarle. En litt mer kjepphøy og cocky fyr som går på videregående og opplever å bli betatt av et annet menneske av det samme kjønn. Dette er ikke en roman om homofili, men en roman om følelser og mellommenneskelige relasjoner. Dette er en ditto sterk og flott bok som jeg også anbefaler til alle jeg kjenner.

Trenger du sommerlektyre? Noe å lese på toget? Flyet? Kongepudler (2006) av Anonym er en bok som passer godt til disse formål. Jeg lo høyt og mye da jeg leste den. Ari og Tronds plott for å kuppe AP's ministerposter er en edgy satire som jeg hadde stor glede av. Les les les.

Og Anonym Forfatter kroer seg på Facebook.

Half way through:

Så prøvde jeg meg på nytt på The Unbearable Lightness of Being (1983) av Milan Kundera. Jeg vet jeg har lest den for mange år siden, men når jeg nå leser den igjen (er ikke ferdig), kjenner jeg ingenting igjen, så jeg er helt i tvil om jeg kan ta feil. Dette er en flott bok, men jeg kommer bare ikke skikkelig i gang. Så jeg sparer den litt. Inntil videre.

Peter Høeg har høstet ros og ris for sin roman Den stille piken (2006). Dette er et finurlig kriminalromanplott. Men. Peter Høeg har en egen evne til å få meg til å føle meg som en uintelligent leser. Og det liker jeg ikke. Derfor kom jeg ikke helt i gang med den boken heller, og jeg mangler 100 sider... Hadde som forsett å lese den ferdig, men det blir nok med forsettet.

Boris Vian. Dette er en absurd bok som jeg fant stor glede i først, og som jeg nesten har glemt fordi jeg måtte konsentrere meg om en annen. Men denne skal jeg definitivt ta opp igjen!

The comfort of strangers

2007-07-22T07:19:00.000Z

En studievenninne minnet meg på forfatteren Ian McEwan, og jeg kom på at jeg for noen år siden kjøpte Amsterdam (1998) for så å glemme den i bokhylla. I Dublin var jeg innom Irlands største bokhandel - Hodges Figgis - og fikk med meg, litt på impuls etter denne nylige anbefalingen, flere bøker av samme forfatter. Atonement (2001), The Comfort of Strangers (1981) og On Chesil Beach (2007). Jeg begynte med den tynneste boka - The Comfort of Strangers.

Colin og Mary er på ferie i en ikke navngitt by som kan være Venezia. De er svært nære, men ikke gift, de har antakelig funnet hverandre i et av livets midtre etapper. Ferien deres beskrives som en rutinemessig, trygg, noe kjedelig affære. Helt til de treffer på Robert og Caroline, et par med et spesielt samliv og helt bestemte intensjoner for vennskapet med det ferierende paret. Møtet avstedkommer nye følelser, en større åpenhet og sårbarhet hos Colin og Mary, og de finner seg selv utforske nye sider av seg selv og hverandre. Men det som i utgangpunktet er en helt vanlig sommerferie utvikler seg til å bli noe langt mer skjebnesvangert for Colin og Mary.

Huh. Dette er mørkt, sugende og makabert. McEwans fortellerstil er utmalende og samtidig ertende. Han gir ikke ved dørene, og hver setning er ladet. En av styrkene til denne lille romanen (den er på 100 sider) ligger i beskrivelsen av stemninger og miljø. Fortellingen drives fremover av et mørkt og pirrende plot som kulminerer i bestialitet. Men selv for en sart sjel som undertegnede, blir ikke dette for mye.

The Comfort of Strangers er også oversatt til norsk: Hjelp fra fremmede. Mørk sommerlektyre som anbefales.

Jeg gleder meg allerede til å ta fatt på neste McEwan-bok. Men først skal jeg lese Ethan Hawke's The Hottest State (1996). Og så bør jeg begynne på Orhan Pamuks Svart bok (1994). For det er den som er gjenstand for diskusjon på neste litteraturgruppesamling.

Utro

2007-04-01T19:01:00.000Z

”Ida og Johan er på vei mot stjålen lykke. De kjører fra hver sin kant av landet, fra hver sin familie, for å treffe hverandre på en hytte i Gudbrandsdalen. En familietragedie i nærheten av deres hemmelige møtested truer med å ødelegge helgen de begge har lengtet etter. Utroskapsaffæren får en uhyggelig resonansbunn.”

Lene Therese Teigen er et ukjent forfatterbekjentskap for undertegnede, men jeg husker at jeg sto med en nylig utgitt utgave av denne boka i hånda for to år siden og ble litt nysgjerrig. Jeg skjønte vel intuitivt at jeg ikke skulle kjøpe den til fullpris, men da jeg gjenkjente omslaget på årets Mammutsalg, slo jeg imidlertid til. I ettertid er det lett å si at jeg skulle luktet lunta allerede da jeg leste salgsteksten. Men jeg tenkte kanskje dette var en annerledes utroskapshistorie der klisjeene ikke sto i kø. Så feil kan man ta.

Ida og Johan, begge etablert og i 40-årene, har kjent hverandre lenge. Familiene deres har vært omgangsvenner, men vennskapet har, delvis pga en skjult tiltrekningen mellom to av partene, rent ut i sanden. De treffer hverandre igjen senere i livet og tar opp kontakten via telefonen. Etter hvert som vennskapet intensiveres over telefonlinjen, vokser det frem et behov for et fysisk møte. For å finne ut "hva dette egentlig er for noe".

Samtidig skyter en mann seg selv, sin kone og sine to barn et sted i nærheten. Det er dette som skal gi utroskapshistorien en "uhyggelig resonansbunn"; Ida står ansikt til ansikt med det valget hun er i ferd med å ta.

På vei til møtet, under møtet og etterpå følger vi Ida’s tanker, drømmer, tvil, paranoia, samvittighetskvaler og så videre. Og. Så. Videre. Det tværes, males, stilles spørsmål og rettferdiggjøres. Det vil ingen ende ta, mens det som egentlig skjer, er at Ida og Johan treffer hverandre, har seg med hverandre, krangler og forsones, går hver til sitt for så å finne ut at dette faktisk er ekte kjærlighet.

Det er for så vidt lett å sette seg inn i Idas fremstilling, men det blir likevel vanskelig å kjøpe romanen. Det blir litt mundant. Og Johan forblir en relativt vag karakter som prises via Ida, en forelsket kvinne. Det er videre ingen store overraskelsesmomenter. Alt som skjer med forelskede mennesker skjer med Ida og Johan. Kort sagt er det litt for nært livet; litt for "kjære dagbok". I romans form blir det sticky, klamt, det virker privat og oppleves litt pinlig.

Parallelhistorien om den drepte familien, fungerer etter mitt syn dårlig. Det samme gjelder rammen rundt Ida og Johans gjenforening; Idas syke far og Johans nylig avdøde søster, samt skilsmissen til Idas foreldre og farens triste kjærlighetshistorie. De virker på meg som forsøk på å skape "formildende omstendigheter" rundt utroskapen. Selve affæren er og blir standard og klisjefylt. Men kanskje er det akkurat sånn livet til den fjerdedelen av befolkningen som er utro faktisk er; en gigantisk kjempeklisjé - hva vet jeg.

Nei. Se heller Before sunrise og Before sunset hvis du vil ha en dose umulig kjærlighet.

Mammut-schmammut

2007-04-01T18:37:00.000Z

Det er ikke lenger slik at jeg skriver milelange lister over bøker jeg skal ha tak i på Mammutsalget som går av stabelen i mars annethvert år, men i år sto jeg på bokhandelen min halv åtte om morgenen på salgets første dag, mer eller mindre tilfeldig, og sikret meg noentitler som jeg gleder meg til å lese:

Selv om jeg en gang besverget meg på at jeg ikke skulle lese Lars Ove Seljestads Blind, er den nå ankommet min alfabetiserte bokhylle (som for øvrig skriker etter opprydding!). Samtidig Buzz Aldrin - hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad og Mandel av Merete M. Andersen. Det er aldri for seint, så etter at hypen har lagt seg; Kompani Orheim av Tore Renberg, et must for et syttitalls-barn som meg selv. Og kanskje får jeg endelig fingeren ut og lest Mannen som elsket Yngve som står i bokhylla fra før?

Av (for meg) litt mer obskure titler kan jeg nevne Morten Øens Øyets trang til mykhet og Lene Therese Teigens Utro (se egen omtale).

Nå er det snart påskeferie, og siden jeg aldri leser krim på eget initiativ, har min gode venninne introdusert meg for P. D. James og forært meg Mordrommet i overraskende og ikke desto mindre hyggelig påskepresang. Så ikke bare skal jeg på fjellet i påsken; jeg skal til alt overmål lese krim! Hva blir det neste, tro? Fantasy?!

God påske!

Extremely Loud & Incredibly Close

2007-02-28T19:28:00.000Z

Den unge forfatteren Jonathan Safran Foer, bosatt i New York, slo igjennom som romanforfatter med EverythingIs Illuminated i 2002. Extremely Loud & Incredibly Close kom i 2005.

Foer bega seg ut i et sentimentalt og anti-muslimsk minefelt da han la inn 9/11 som et sentralt motiv i "den vanskelige bok nr to". Meningene om hvorvidt Foer behersker balansegangen mellom å beskrive tragedien som rammet så mange New Yorkere og evnen til å løfte det hele opp på et annet og mer universelt litterært nivå har vært delte. Personlig synes jeg Foer behandler 9/11-materien med respekt og uten overdose av sentimentalitet. Men jeg har jo også en større avstand til terrorangrepet en mange av hans kritikere.

Foer bruker i hovedsak et naivistisk narrativ i sitt prosjekt. Oskar Schell mistet faren sin i 9/11. I en blå vase finner han en nøkkel. Denne nøkkelen genererer et slags overlevelsesprosjekt for gutten. I NY er det millioner av låser denne potensielt kan passe til, Oskar drar ut på en ferd for å finne den eneste ene. Inn i denne historien veves også besteforeldrenes historie. De har sitt eget traume å forholde seg til (bombingen av Dresden i 1945), og sin egen umulige kjærlighetshistorie.

Lille Oskar er en spesiell gutt. En nerdete fyr, muligens har han autistiske trekk, med interesseområder som strekker seg fra smykkedesign til astrofysikk. Han har eget visittkort, lager blåmerker på seg selv når han skammer seg, og han reagerer ikke på sorgen slik de voksne forventer.

Den tyngste børen han legger på seg selv er ansvaret med å være den siste som har hørt farens stemme, på telefonsvareren, uten å klare å plukke opp røret. Dette gir ham ”heavy boots”, og arbeidet med å finne den låsen som nøkkelen hans passer i, blir hans flukt og hans måte å gjøre opp for seg. Han er på jakt etter en slags tilgivelse.

Extremely Loud & Incredibly Close utfordrer romankonvensjonen med en masse bilder av alt fra bakhoder, dørhåndtak, tatoveringer og menn som faller oppover fra WTC på den skjebnesvangre dagen i 2001. Noen sider er blanke, andre er svarte av tekst. Handlingen er på et underlig vis likevel klassisk og universell. Sentralt i tematikken står mellommenneskelige forhold, hvordan mennesker på forskjellig vis takler sin sorg og hvordan de bærer med seg sine historier og tragedier videre i livet.

Som alltid når en roman fortelles i første person, blir fortelleren delvis upålitelig - så også Oskar. Det gjør godt å se et litt større bilde mot slutten av romanen, men dette er likevel helt klart Oskars historie og hans opplevelse av virkeligheten. Som leser berøres man av stemningen i romanen. Man er inni Oskars hode og følger lett tankegangen hans. Besteforeldrenes historie er også drivende for handlingen, og berører sterkt.

Dette er en leseropplevelse jeg absolutt kan anbefale, og takk til Unni som i kommentarfeltet til posten om The Kite Runner anbefalte meg denne.

oppsummering

2007-02-07T19:38:00.000Z

Denne loggen har blitt forsømt i det siste. Ikke fordi jeg ikke leser, men fordi jeg ikke tar meg tid til å skrive om det etterpå. Derfor; en rask oppsummering på lesefronten. Bare for å komme litt a jour:

Kafka on the Shore av Haruki Murakami

Siden jeg helst holder meg til klassikere og sosialrealisme, var jeg spent på denne boken. En mann som kan snakke med katter? En ufo-alluderende opplevelse under krigen? En kjønnsnøytral bibliotekar og en 15-åring som rømmer fra en barndom, en ødipal spådom og en far han ikke vil være hos? Det regner igler fra himmelen og kattesjeler syes sammen til en fløyte…

Vi følger to hovedpersoner, femtenåringen Kafka og den litt tilbakestående Nakata – en middelaldret mann som ble varig skadet av en hendelse under krigen. Romanen følger begge disse personenes reise og prosjekt. Det er en slags odysse.

Min opplevelse av boka er at jeg måtte ”komme inn i” den – dvs lese en stund for å kunne la meg rive med av surrealismen. Det er en spennende reise, det er vakkert, underlig, skummelt, trist og grusomt, og jeg vet sannelig ikke om jeg helt fikk med meg poenget på slutten, men det er egentlig ikke så viktig. Reisen er klart viktigere enn målet. Fin bok, men jeg fikk ikke lyst til å begynne fra begynnelsen igjen da jeg var ferdig. Da var jeg ferdig.

Jeg har også lest The Kite Runner av Kahled Hosseini siden sist. En tankevekkende og fengende bok.

Den siste jeg gjorde meg ferdig med var Folk har begynt å banke på av Bjarte Breiteig. En novellesamling med banking som motiv. I hver av historiene kommer bankemotivet inn; en far som banker på svigersønnens dør, noen banker på bilvinduet osv.

Det er utfordrende å lese noveller, for tekstene er så fortettet og ingenting er tilfeldig. Så selv om boka er tynn og man strengt tatt kan pløye gjennom den på noen timer, er den ganske tungt fordøyelig. Noen av novellene var ganske vonde å lese.

Men jeg likte tittelen. Den kan tolkes både defensivt og offensivt. Har de begynt å banke på i stedet for å gå rett inn? Eller har de faktisk begynt å besøke hverandre...

Nå leser jeg Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Om lille Oskar som mistet faren sin i 9/11 og nå leter etter nøkkelen til fortiden. En spennende reise det også - jeg håper å komme sterkere tilbake med en omtale om den om ikke så lenge.

En ettermiddag om høsten

2006-10-19T18:31:00.000Z

Jeg har tidligere latt meg fascinere av Mirjam Kristensen. Hun skrev Dagene er gjennomsiktige (2000) det året jeg hadde et vikariat i en av byens bokhandlere og jeg hadde gleden av å treffe henne og høre henne lese fra boka. Den gangen var hun en litt keitet, alvorlig 22-åring som hadde debutert med en lavmælt roman om barnets opplevelse av tap. Boka gjorde inntrykk.

Jeg har ikke lest De som er ute i regnværet (2001), men da En ettermiddag om høsten ble lansert nå i høst, visste jeg at den ville bli prioritert fremfor Ørstavik i alle fall!

Jeg må innrømme at jeg ofte dømmer en bok etter omslaget, så også denne gangen. Det er lekkert. Bokomtalen er knapp. Hans Olav forsvinner fra Rakel i New York. Forsvinner. New York. Tittelen. Dette hadde jeg høye forventninger til, og jeg ble ikke skuffet.

Språket er enkelt og nakent. Det er en del gjentakelser og setningene er stort sett korte. Plottet er enkelt og brutalt; det unge, barnløse ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York. På Metropolitan må Rakel en tur på toalettet. Når hun kommer tilbake til rommet der hun forlot ham, er han borte. Rett og slett. Spørsmålene melder seg raskt: Er Hans Olav syk? Har han blitt utsatt for noe kriminelt? Ønsket han å bli borte? Dette er ikke en oppklaringshistorie. Ikke en kriminalroman. Den som venter på svar, blir skuffet. Dette er nok en lavmælt og godt formidlet historie. Den beskriver det vakuumet som oppstår for Rakel i dagene som følger.

Anmeldere har sammenlignet Kristensen med Paul Auster. Det er ingen grunn til ikke å vente på hennes neste roman!

Og nå tilbake til Kafka on the Shore og et langt mer underlig univers...

De beste blant oss

2006-09-11T20:06:00.000Z

Som de fleste andre bokklubbmedlemmer, har jeg lest Helene Uris De beste blant oss i sommer. For første gang jeg hørte Helene Uri snakke om den nye romanen sin, spisset jeg ører. Hun nevnte nemlig en gammel kjenning; den britiske universitetsforfatteren og litteraturprofessoren, David Lodge som en av sine inspirasjonskilder. Jeg har hele Lodges forfatterskap i orange Penguin-pocket-utgaver i bokhylla (ja, jeg er usnobbete sånn sett!). For åtte år siden leverte jeg nemlig en hovedfagsoppgave der navnet hans inngikk i tittelen. Lodge og Uri har det felles at begge har vært på innsiden, men tatt skrittet ut av akademia /ned fra Elfenbenstårnet til fordel for en mer kommersiell levevei. At Helene Uri har hoppet av en akademisk karriere har helt sikkert falt noen tungt for brystet, men ellers tror jeg slike nesten-nøkkelromaner (for dette er ingen nøkkelroman!) kunne hentet stoff fra langt de fleste arbeidsplasser og miljøer. Innholdet er ikke spesielt brennbart, selv om diskusjonene rundt boka har kunnet gi det inntrykket.

Hovedpersonen Pål Bentzen har fått drømmejobben (riktignok bare et engasjement) på Institutt for futuristisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo, og han svever på en sky. Gleden blir ikke på noen måte dempet av det faktum at en annen søker var langt mer kvalifisert for jobben, men ble forbigått fordi en av de som betydde noe hadde et horn i siden til vedkommende. Å nei, Pål vet bedre enn å gråte over spilt melk – i særdeleshet andres sådan. Han finner dessuten den store kjærligheten (igjen, sukker bestevennen Morten) på instituttet – stipendiaten Nanna Klev. Nanna er vakker, begavet, og tiltrekkende. Hun har et par andre egenskaper som Pål skal få innsikt i etter hvert, men han lar seg lett blende av hennes bedårende vesen, og hun innvier ham i et helt spesielt prosjekt som kan revolusjonere måten man jobber med språk på.

Over gangen for Pål, på samme institutt, sitter den andre hovedpersonen, Edith Rinkel. Edith er en vakker, kjølig, ferm, beregnende og meget dyktig professor. Hun lever alene, samler på sko og unge elskere, og ingen kommer inn på henne. Pål ser opp til Edith og er motvillig tiltrukket av henne – i likhet med de fleste andre mannlige ansatte på fakultetet. Men Edits utilnærmelighet avstedkommer også mye misunnelse, og skadefroheten er svært nærliggende når ulykken rammer. Og det gjør den – uten at jeg skal røpe noe mer her.

Uris språk er fengende og godt (det skulle kanskje bare mangle), plottet er bra, selv om det er noe forutsigbart. Det mest påfallende med romanens form er den til de grader allvitende fortelleren. Denne er svært tilstede med sine refleksjoner, frempek, etterpåklokskap og referanser. Jeg kjenner flere som lot seg forstyrre av dette grepet, men jeg fant det underholdende. En belærende, (kvasi)didaktisk forteller er typisk for sjangeren. Uri gjør som Lodge; hun bruker blant annet uakademiske bi-personer for å forklare mer kompliserte faglige sammenhenger. Det fungerer bra, og blir ganske underholdende når denne ufaglærte bipersonen er en skapintellektuell kioskromanforfatterinne som skriver under pseudonym og er en av hovedpersonenes mor.

En snedig, til tider utrolig morsom, leseropplevelse som jeg unner flere.

Uris Engel av nylon (2004) er forresten også en leseropplevelse å anbefale. Den representerer en helt annen sjanger og er en opprivende, velskrevet og ærlig roman om sorg, tap og kjærlighet mellom mor og barn.

Oppvarming: Kreta-døgn

2006-08-26T19:11:00.000Z

Kreta-døgn av Tove Nilsen representerer en for meg litt ukjent sjanger, nemlig reiselitteraturen. Nilsen kategoriserer sin egen bok som en utendørsbok. Og i utgangspunktet kan det være nok til å ”slå meg av”. Jeg liker bedre skildringer av relasjoner og mennesker enn naturskildringer. Men jeg må innrømme at jeg leste Kreta-døgn med stor glede. Det har nødvendigvis litt å gjøre med det faktum at jeg selv veldig snart setter nesa mot denne vakre øya. Men ikke bare derfor.

Nilsen beskriver ni døgn på Kreta sammen med sin kjære T. De to har feriert på øya i en årrekke og har opparbeidet seg elite-turist-stempelet hos de innfødte og får dermed innpass i kultur og miljø på en helt annen måte enn hvermannsturister som undertegnede noensinne vil. Jeg regner med hun har samlet på opplevelser og historier oppigjennom årene og sydd den sammen til denne livsbejaende boken om Kreta, menneskene der, stranden, blomstene, havet og himmelen. Selv om jeg synes det blir litt malende og oppramsende til tider, må jeg si at jeg koste meg hele veien. Sanselig er vel et av de adjektivene som best beskriver Kreta-døgn. Dette er nytelse på høyt plan! Nilsen balanserer på en egg mellom det veldig personlige mot det private, men jeg synes hun kommer greit ut av det. Sjangeren tåler det.

Hadde ikke billetten allerede vært bestilt og betalt, hadde jeg nok latt meg friste av en bok som denne. Jeg har ikke lest noe annet av Tove Nilsen, og man skal ikke se bort fra at jeg tar opp den tråden og det forfatterskapet ved en senere anledning.

The Mermaid Chair - Sue Monk Kidd

2006-08-03T18:05:00.000Z

Man tager

- 1 midtlivsforvirret kvinne
- 1 tvilende munk
(disse ristes sammen)
- 1 labil og selvskadende mor
- 1 til 2 avkuttede fingre
- 1 død far (mystisk dødsfall)
- 1 pen, snill og særdeles forståelsesfull ektemann (helst psykiater)
- 1 havfruestol i et kloster på en sørstatsøy
- 1 kvinnefellesskap
- 1 afrikansk Gullah-kultur ispedd katolske myter
- mengder med relevant flora/fauna-opplysninger
- religiøs symbolikk – ikke vær gjerrig!

Tilsett en dæsj skyldfølelse sammen med savnet av en far og jakten på meningen med livet og sannheten om hvem man er innerst inne.

Stift sammen og fest mellom to permer.

Les.

Eller la være. Kanskje helst det siste. Oppfølgeren til The Secret Life of Bees er en gedigen skuffelse. Den gaper over alt for mye og resultatet er overanalyserende karakterer og en forutsigbar story. Neitakk. Dette holdt knapt til en treer for meg.

La meg sitere anmeldelsen i The New York Times:

Although the jacket of ''The Mermaid Chair'' is prettily illustrated with
seashells, the story's most striking image is that of Jessie's bra landing on
the ground next to Brother Thomas's crucifix. It's not hard to surmise why this
isn't the cover picture.(...) If a computer had been asked to combine romance,
spirituality, nature, tourism and violent self-mutilation it might have come up
with something like this.

Et velsignet barn

2006-06-28T12:49:00.000Z

I 1998 var Linn Ullmann en debutant omtrent på min alder og jeg var ung student. Litteraturkomiteen inviterte henne til høytlesning og diskusjon på studentenes hus i forbindelse med utgivelsen av Før du sovner. Jeg satt på første benk og følte noe som lignet på beundring da den spinkle damen med New York-bakgrunn og kjendisforeldre sto foran det røde sceneteppet og svarte lett utålmodig på spørsmål om sammenheng mellom hennes fiksjon og hennes eget liv. Jeg husker hvordan hun vippet kroppsvekten fra den ene foten til den ene mens hun leste fra boka si. Tilsynelatende litt kokett og keitet, men med en selvstøtte de fleste ville misunne. Hun satt ved bordet vårt etterpå og jeg kjørte henne til hotellet. Det var ganske stort.

Jeg leste den nevnte boka tre ganger og var genuint fascinert. Når jeg er hos deg (2001) bergtok ikke på samme måte, men Nåde (2002) likte jeg veldig godt. Det er ganske stort sprang mellom debutboka og Nåde, og jeg likte godt den utviklingen. Det er vanskelig å sette fingeren på hva forskjellen går i, men jeg opplever Ullmann som mer jordnær og stødig i de siste bøkene, inkludert Et velsignet barn (2005). Språket er fremdeles spennende og hun har noen fantasifulle digresjoner som også utfordrer realismens grenser, selv om disse er noe tonet ned i de to siste bøkene.

Jeg har gru-gledet meg til å lese Et velsignet barn. Gledet meg fordi jeg har likt de andre Ullmann-bøkene så godt, gruet meg fordi jeg har vært redd for å bli skuffet, redd for å konfronteres med bokas innhold som jeg har hørt omtalt som tidvis rått og brutalt. Men ingen grunn til bekymring. Ikke slik å forstå at jeg ikke har snudd meg i vemmelse, vridd meg i fortvilelse over grusomhetene, men disse til tross; Ullmann leverer nok en leseverdig roman. Hun er utrolig god på å skildre stemninger, barns betraktninger og ikke minst det vonde, det grusomme.

Erika, Laura og Molly (jeg digger de navnene!) er søstre med samme far, Isak, og hver sin mor. Barndommens somre tilbringer de sammen på Hammarsö med Isak og Rosa, Lauras mor. Saltkråkan-stemningen i beskrivelsen av sommerstedet står i grell kontrast til alt som skjer bak fasaden. Barn mobbes og mobber, forråder og fryses ut, tøyer grenser og måler krefter. Fugler dør. Noen løper fra noe. Samtidig steker sola på svabergene og bikinien henger til tørk i tvättstugan, det spises is og jordbær, kysses og spilles skuespill. Isaks døtres sommerminner kulminerer i et klimaks sommeren 1979. Sommeren og Hammarsö blir aldri hva de en gang var.
Rammefortellingen foregår i nåtiden. Søstrene er på vei tilbake til Hammarsö etter mange år for å treffe sin far. De har ikke vært der siden den skjebnesvangre sommeren. Forsoning og konfrontasjon ligger i luften, men når boka lukkes, er det med en uforløst følelse. Man sitter igjen med en uro og ubesvarte spørsmål. Noen kritikere mener at dette er et minus med boka, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg synes det handler mer om en undertekst som trer frem for leseren og blir nesten-synlig – i alle fall svært følbar. Alt som sies indirekte, alle spørsmål som aldri blir besvart blir liggende der og ulme når boka er lukket.

Jeg må imidlertid si meg enige i de av kritikerne som hevder at rammefortellingen er atskillig blekere og mer blodfattig enn skildringen av somrene på Hammarsö. Man kjenner Erika, Molly og Laura bedre som barn enn som voksne. Faktisk kunne jeg ta meg i å ikke helt kjenne igjen de voksne utgavene, slik at det ble vanskelig å se sammenhengen mellom sommerhendelsene på 70-tallet og nåtidens konfrontasjon og gjenforening.

Jeg synes likevel denne boka fortjener en femmer.

Arsenikktårnet

2006-06-21T18:01:00.000Z

Arsenikktårnet (2001) av Anne B. Ragde ble innkjøpt litt på trass en dag jeg hadde litt for mange timer å slå i hjel på Gardermoen her forleden. Jeg må innrømme at forventingene ikke var høye. Eller; jeg gikk til denne boken med omtrent de samme forventningene som jeg hadde til Berlinerpoplene av samme forfatter. Berlinerpoplene overrasket. Jeg blir ikke helt enig med meg selv hvorvidt Arsenikktårnet gjør det samme, eller om det er Anne B. Ragdes oppmerksomhetsonani i høst/vinter som holder lovordene igjen. En stund ble det i alle fall Anne B. "i alle kanalar", og det toppet seg for meg da hun slo et slag for ytringsfriheten i en etter hvert så utslitt debatt.

Vel. Arsenikktårnet. Jo. En slags familiekrønike, som i utgivelsåret ble stående totalt i skyggen av den litterære braksuksessen Halvbroren av Lars Saabye-Christensen. Nå selger den som bare det - mye på grunn av hennes senere suksesser; Berlinerpoplene (2004) og oppfølgeren Eremittkrepsene (2005).

Romanen åpner med et dødsfall. Gamle Amalie Jebsen er død, og barna, Ruby og Ib, jubler. Det gjør derimot ikke datterdatteren Therese. Hvordan kunne Malie være en god mormor og en kompromissløs og delvis ondskapsfull mor – i en og samme gestalt?

Boka er delt opp i fem deler, og tidslinjen går fra dagens København bakover til Danmark på tidlig 1900-tall, og avsluttes i nåtiden. Etter at vi har hørt om Rubys oppvekst under krigen med en skrekkinngytende mor og en taus og usynlig far, får vi høre foreldrenes, Amalie og Mogens’ historier. Ragde forklarer hovedpersonenes handlingsmønster ved å vise til bakgrunn og barndom. Ragde er god på å portrettere mennesker. Hun skriver troverdig og fengende om skjebnene deres. Hun bruker både et allvitende perspektiv og ”jeg-perspektiv” om hverandre, med hell, etter mitt skjønn. Språket er lett og tilgjengelig. Hun har blitt kritisert for å legge seg for nært opp til ”kioskspråket” og klisjeene, og jeg er enig i at dette trekket er mulig å spore i denne romanen, kanskje i motsetning til den mer frie og lette tonen vi ser i Berlinerpoplene.

Romanen er en godt fortalt sosialrealistisk reise bakover i generasjonene og innover i menneskeskjebner, og man sitter igjen med noen store spørsmål – hvorfor blir vi som vi blir? Hva får oss til å handle som vi gjør? Er det tilfeldigheter, flaks, og uflaks som danner oss? Kan mønster brytes?

Som slukebok og strandlektyre kan den absolutt anbefales. Man kjeder seg ikke på en eneste av de 450 sidene. Jeg må bare bøye meg i støvet og medgi at Ragde er særdeles god til sitt bruk. Fire pluss.

The Time Traveler's Wife

2006-06-09T20:43:00.000Z

…All my memories from those days come gather ’round me
what I’d give if they could take me back in time…

Kenny Rogers

For mange år siden leste jeg en bok som totalt slukte meg. Det var Possession – a romance (1991) av A.S. Byatt. Jeg lot meg fascinere av denne spesielle, intellektuelle og intelligente kjærlighetshistorien og måten den ble formidlet på. Jeg er ikke spesielt opptatt av kjærlighetshistorier (tror jeg?!), men denne ga motstand og mening. For noen dager siden avsluttet jeg nok en roman med begeistring og et skjelvende sukk. Jeg ga motvillig fra meg boka til nestemann på leselista, for jeg ville at dette skulle vare og vare og vare.

The time traveler’s wife (2005) av Audrey Niffenegger er en bestselger, og det er lett å forstå hvorfor. Sci-fi light blandet med hverdagsmennesker og hverdagsliv og nok en sterk kjærlighetshistorie – rett og slett av en helt annen dimensjon. Motstanden er generelt mindre enn hos Byatt, men romanen er så absolutt verd å lese, tross sin page turner-status. Audrey Niffenegger refererer for øvrig flere ganger til Possession.

Clare treffer Henry for første gang da hun er seks år. Henry er 36. De gifter seg 14 år senere. Da er Clare 22 og Henry 30. Henry lider av et syndrom – en genfeil som gjør at han reiser i tiden. Plutselig og uten særlig forvarsel befinner han seg i nær eller fjern fortid, naken og forsvarsløs. Han smetter ut og inn av tiden. Det som for mange fortoner seg som en drøm, er for Henry et mareritt som nesten plager livet av ham. I unge år prøver han diverse remedier som skal forhindre ham i å reise i tiden. Når han møter Clare, finner han en slags ro med sin sjebne. Historien fortelles vekselvis fra Henry og Clares synsvinkel.

Det er lett å røpe litt for mye av handlingen, men romanen handler om møtet og kjærligheten mellom Henry og Clare. Henry er den mest kuriøse karakteren av de to all den tid det er han som reiser i tiden, men likevel er det historien om Clare som har festet seg når jeg tenker på boken i ettertid. For hennes historie handler om å vente. Clare har ventet på sin kjære hele sin barndom. Og når hun treffer ham i ”real time” og til slutt gifter seg med ham, venter hun fremdeles på ham mens han ”reiser”. Ja, hun venter på Henry fra hun er 6 år til hun er 82. Vakkert på sett og vis. Men forferdelig vondt og risikofylt for ham; begrensende og angstfremkallende for henne.

Fra prologen:

Clare: It’s hard being left behind. I wait for Henry, not knowing where he is,
wondering if he’s okay. It’s hard to be the one who stays. I keep myself busy.
Time goes faster that way.

(…)

Henry: Hor does it feel? How does it feel? Sometimes it feels as though your attention has wandered for just an instant. Then, with a start, you realize that the book you were holding (…), …have vanished. (…) It’s ironic, really. All my pleasures are homey ones; armchair splendour, the sedate excitements of domesticity. All I ask for are humble delights. (…) These are the things that can pierce me with longing when I am displaced from them by Time’s whim. And Clare, always Clare. (…) I
hate to be where she is not, when she is not. And yet, I am always going, and
she cannot follow

.

Nei, Kenny – jeg tror ikke du kunne tenke deg å reise i tid. I alle fall ikke på det viset som Henry deTamble gjør. Og nå er jeg spent på hvordan Brad Pitt vil tolke rollen som Henry!

...sukk...

2006-05-15T18:09:00.000Z

Hva er det med denne filmen? Jeg kjemper med tårene på forskjellig sted hver gang jeg ser den?!

Flightplan

2006-04-14T20:35:00.000Z

Langfredagsaften ble blant annet brukt til å se flydramaet/thrilleren Flightplan med Jodie Foster i hovedrollen. Jeg er ikke alltid in the mood for en thriller, men i dag holdt jeg på å sprenge blæra fordi jeg ikke hadde nerver til å pause filmen mot slutten.

Kyle rykkes opp med roten fra sitt liv i Tyskland da mannen brått og uventet faller ned fra taket på bygningen der de bor og dør. Hun og datteren Julia setter seg på flyet til New York med mannes kiste i lasten for å starte på nytt. Underveis inntreffer det umulige: Datteren forsvinner, og ingen har sett henne, verken før eller etter hun forsvant. Har hun vært på flyet i det hele tatt?

God underholdning og ganske høy "on-the-edge-of-your-seat"-faktor. Jodie Foster er en veldig dyktig skuespiller, som jeg stadig finner litt malplassert i denne filmsjangeren, men ok. Det er tross alt bedre med en karakterskuespiller i en slik rolle en en nede på C-lista (da ville vi på den annen side kanskje aldri hørt om filmen...). Jodie spiller smart, intelligent og sårbar, og man får virkelig følelsen av hvordan det må være å ikke bli trodd når man vet man har rett... Hvordan det må være å bli stemplet som gal.

Det sto mellom denne og Under the Tuscan Sun, men jeg følte for å ta hensyn til selskapet, og det var egentlig helt ok.

Hvem var general Gablers datter?

2006-04-06T07:53:00.000Z

- og hvem ville Hedda vært i dag?

Det ble spørsmålet vi drodlet rundt på litteraturgruppa sist. Var hun manisk? Generelt mentalt ustabil? Psykopat? En beregnende, manipulerende og ond kvinne? Eller bare en kjedet overklassefrue med en illusjon om det vakre i livet?

Og hvorfor kunne hun ikke leve i den ufrieheten hun til en viss grad selv hadde satt seg i? Hvorfor var løsningen å skyte seg? Er hun simpelthen tidenes drama queen og en resignert feminist?

Det stikker nok dypere enn som så. Stykket dannet et godt bakteppe for diskusjon, og vi kom ikke til noen konklusjoner. Men vi kunne enes om én ting: Ibsen var en usedvanlig innsiktsfull mann når det gjelder psykologi og relasjoner. Og mange av hans verker er fremdeles aktuelle og interessante i dag.

Sist jeg så noe av Ibsen på en scene var i Bergen i 2003. Da fikk jeg med meg denne oppsetningen av Et Dukkehjem. Jeg hadde sett stykket før, men det var første gang jeg hadde sett en modernisert utgave. Outroen var Travis' Sing. Oppsetningen gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Hedda Gabler spilles nå i modernisert versjon ved Trøndelag Teater. Løp og se den som kan! Jeg skulle forresten gjerne fått med meg denne mer tradisjonelle oppsetningen også. I New York.

Three Wishes

2006-03-25T18:20:00.000Z

There's something in the air
And you don't know what it is
You see someone through the window
Who you've just learned to miss
And the road leads on to glory but
You used up your last wish
Your last wish
And you want her to come home
Bring her home

Roger Waters

- dykk i CD-arkivet

Det er trikken i ditt liv

2006-03-23T18:39:00.000Z

Ritt lever et tilsynelatende normalt A4 liv. Hun er ca 30, har en sønn på fire, jobber som bibliotekar, er samboer med journalisten Jarle. Men en gammel kjærlighet brenner mer eller mindre i skjul og rir henne som en mare. Hun har aldri glemt Ham som hun traff og bodde sammen med i Praha for mange år siden, og han har tilsynelatende heller ikke glemt henne. Telefoner og brev går mellom dem med mer eller mindre jevne mellomrom.

Vi introduseres for flere av Ritts tvilsomme venner og vi følger henne i hverdagen, tankemessig og handlingsmessig. Kjærlighetshistorien mellom Ritt og Ham avdekkes i brokker, og vi får etter hvert et bilde av forholdet og bruddet som Hun og Han tværer på og dveler ved og aldri ser ut til å kunne legge bak seg. Det hele kulminerer i Ritts sammenbrudd og en serie samtaler med en psykolog som til slutt gir henne diagnosen ”kjærlighetssorg”.

Det hele startet på trikken og det hele ender på trikken. En bok som vinner en kjærlighetsromankonkurranse er til en viss grad programforpliktet til å ende lykkelig eller i alle fall åpent. Og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at Det er trikken i ditt liv ikke skuffer i så måte.

Plottet er det ingenting i veien med. Gammel kjærlighet ruster ikke, et lidenskapelig forhold og en romantisk setting i Praha. Jeg leser så gjerne og lar meg absolutt fascinere og sjarmere, men jeg sliter litt med å finne ”den røde tråden” i Ritts personlighet. Hun har definitivt en upålitelig stemme, og hun fremstår verken som spesielt sympatisk eller troverdig, hvilket for så vidt er helt greit. Jeg synes språket er litt vel brautent og krast, men romanen er helt grei tidtrøyte i hyttesofaen. Firer på terningen.

Referat litteraturgruppe

2006-03-02T13:51:00.000Z

Samling januar 2006.
Fire jenter slurper over tekoppene. Diskusjonen rundt dagens bok har gått liflig. Den Lille Nette har disset Modellen så til de grader at Den Politiske, Den Filosofiske og Undertegnede nesten er fornærmet på Den Gode Boks vegne.

Avslutningsvis foreslår Den Lille Nette at vi skal lese Faren ved å være Skrake av Kjell Westö neste gang. Vi andre nikker, utslått av dagens dont.

Samling mars 2006:
Undertegnede: Jeg synes egentlig han skriver ganske morsomt, men…
Den Politiske: Næh… Jeg vet ikke jeg.
Den Filosofiske: Var litt tung å komme inn i, ja. Den tok seg heldigvis opp mot slutten.. De 50-100 siste sidene – da falt ting på plass for meg. Da oppsummerte han egentlig ganske greit hele prosjektet sitt; familien som har farget historien hans osv…
Undertegnede: M-hm [stor slurk av kaffekoppen, ser i taket]
Den Politiske: Jaha. Jeg må innrømme at jeg ikke kom lenger enn til side 70…
Den Filosofiske: Å? Men du som synes han skrev så morsomt, Alliene – du er vel igjennom?
Undertegnede: Hm? Njaaai – jeg eh – har vel akkurat de viktige 100 sidene igjen…
Den Filosofiske: Så det er bare jeg som har lest den ut? Ok – da skal jeg ikke røpe slutten.

[stille]

Den Politiske: Du, Alliene? Skal du lese den ut? Jeg kommer ikke til å gjøre det. Den var for kjedelig for meg.
Undertegnede: Vel, det er egentlig ikke så farlig… Det er helt greit å snakke om slutten i hvert fall!

Den Lille Nette? Hun var på vinterferie.

Neste prosjekt: "Hedda Gabler". Det er tross alt Ibsen-år i år!

Match Point

2006-02-14T11:49:00.000Z

Jeg skal ikke påberope meg verken Woody Allen Fanclub-medlemskap eller dyp og inngående kjennskap til filmene hans, men de relativt få jeg har sett, har umiddelbart fenget meg. Jeg vet ikke hva det er - de nevrotiske karakterene? eller de intellektuelle referansene? Kombinasjonen kanskje?

Jeg har lenge gledet meg til hans siste film, og det skulle vise seg å være berettiget. Allen har gått oversea og blitt London-frelst (who can blame the man, really?) I denne filmen fråtser han i britisk overklassemiljø i en deilig London-setting.

Tennislæreren Chris (Jonathan Ryhs Meyers) kommer i kontakt med den velsituerte Tom og får etterhvert innpass i Toms glad-rike, dog velmenende, velgjørende og intellektuelle familie. Men det er Toms forlovede, den aspirerende amerikanske skuespilleren Nola (Scarlett Johansson), som har Chris' fulle oppmerksomhet. Like barn leker best? Det slår gnister mellom dem, men affæren blir kortvarig. Chris gifter seg etterhvert med Tom's litt "flimsy" søster, Chloe, mens Nola forsvinner da det blir slutt mellom henne og Tom. Chris og Nola tar imidlertid opp tråden idet Nola er tilbake i London etter å ha slikket sine sår i hjemlandet, og de to innleder et svært hett og svært hemmelig forhold. Parallelt klatrer Chris i svigerfarens firma, og han starter på Prosjekt Baby sammen med Chloe.

Begjær er et sterkt motiv i filmen. Chris' begjær. Han begjærer Nola og etterhvert penger, luksus og livsstilen han har lagt seg til. Dette lar seg selvsagt ikke kombinere, og Chris tvinges opp i et hjørne der han må ta et valg som kan koste ham dyrt.

Det handler også om flaks/uflaks. De heldige er svært heldige, mens de uheldige betaler dyrt. Det er fryktelig lett å si for mye, så jeg stopper her.

En fengende og spennende film som anbefales. (Hva er det med meg - jeg anbefaler jo alt jeg ser for tiden?) Fem.

Brokeback Mountain

2006-02-10T12:13:00.000Z

Jeg hadde ikke tenkt å se den, men jeg gjorde det likevel. Det angrer jeg ikke på, selv om den var i overkant lang. Trist, vakker, ærlig, rå, opprørende, til ettertanke. Jeg klarer faktisk ikke å si så mye vettugt om denne filmen, for den sitter litt for godt i hodet og magen.

Se Jack Twist og Ennis Del Mar besegle sin skjebne på Brokeback Mountain selv.

Identity

2006-01-26T17:04:00.000Z

Identity av Milan Kundera er en liten roman på under 170 sider, men den er på ingen måte noen lett roman. Fiksjon, "virkelighet" og virkelighet flyter over i hverandre, og forfatterens sluttgrep får leseren til å stille spørsmål vedrørende romanens plott i sin helhet.

Noen leser romanen som en kjærlighetshistorie, andre ser den i tillegg som en problematiserende roman som tar for seg romanens natur som fiksjon og konstruksjon fra forfatterens side.

Jean-Marc og Chantal er en enhet. Elskere. Kompanjonger. Men hvor godt kjenner de hverandre? I løpet av historien, som med unntak av det aller siste kapittelet fortelles med alternerende synsvinkel fra Chantal og Jean-Marcs ståsted, avdekkes flere misforståelser som aldri blir oppklart mellom de to. Det er ingen tvil om at de elsker hverandre, likevel går de stadig glippp av viktig informasjon.

Romanens krise utløses av Chantals observasjon og replikk:

Men don't turn to look at me anymore.

Snart mottar hun flere brev fra en hemmelig beundrer. Hvem er han? Hvordan kan han vite så mye om henne? Hvorfor gjør han dette? Hva vil han? Hun skanner omverdenen etter kilden til brevene og nyter "etterforskningen". Hun føler seg attraktiv igjen, hun soler seg i oppmerksomheten. Samtidig holder hun dette hemmelig for sin elsker. De hemmelige brevene får etterhvert en innvirkning på parets samlivet. Når Chantal så endelig finner ut hvem som har skrevet brevene, er det som om teppet blir revet bort fra under bena hennes.

Tja. Firer på terningen, kanskje. Verdt å lese. Mye å tenke på. Men kanskje ikke så mye om identitet som jeg hadde forventet?

The Chronicles of Narnia - The Lion, the Witch and the Wardrobe

2006-01-16T19:08:00.000Z

Jeg er ingen fantasy-jente. Trolldom, magi, kentaurer, minotaurer, skapninger som er halvt menneske, halvt dyr (geit, tror jeg faunen er?) har tilnærmet null appell. Jeg er fullt klar over at jeg banner i fantasykirken nå. Men for å understreke poenget mitt; jeg har ikke engang sett Ringenes herre og Harry Potter på kino...

Løven, heksa og klesskapet er det litt annerledes med. Sikkert fordi jeg så godt husker BBC serien som pleide å gå i romjulen og fordi jeg analyserte C.S. Lewis’ bok opp og ned i mente da jeg tok et kurs i engelsk barnelitteratur for mange år siden. Filmskaperne hadde fått med seg alt. Det gode vs det onde, djevelen aka den Hvite Heksa, briljant tolket av den perfekte isdronning, Tilda Swinton, Kristus-skikkelsen Aslan (og Liam Neesons stemme virker, ja!), Judas-skikkelsen Edmund, som spilles glittrende av unge Skandar Keynes . Ofringen, døden og oppstandelsen, kvinnene ved graven, seieren(?) over det onde. Produksjonen er storslått og vakker.

I to timer og tyve minutter var jeg visst ute av tiden. Da Lucy, Edmund, Susan og Peter ramlet ut av klesskapet mot slutten av filmen, ramlet jeg ut sammen med dem. Det var som om tiden virkelig hadde stått stille.

Anbefales.

Hav av tid

2006-01-08T19:08:00.000Z

De som så meg prøve å lese avslutningen på Hav av tid (Merete Morken Andersen, 2002) i halvoffentlighet - i et vindu hos byens beste barrista, måtte notere seg en innadvendt skikkelse med ørepropper som dro dype sukk og strevde med å holde øynene klare nok til å lese Ebbas avskjedsbrev til lillesøsteren Jennifer. Jeg måtte ta små pauser. Lytte konsentrert til Rachmaninov for å hente meg inn, uten at det hjalp nevneverdig. Jeg lukket boken minst fem ganger for så å ta den frem igjen. La det være sagt – det skal ikke så mye til å røre meg. Men denne boken beveget meg langt inn i sjelen.

Da jeg skulle ”selge inn” boka til litteraturgruppa, merket jeg at jeg kom til kort med selve plottet; skilt par tvinges til samtale og retrospektive analyser av det avsluttede forholdet pga datter som begår selvmord... Høres ikke lystig ut, og for all del, det er det heller ikke. Men i stedet for bare å være en sorg-/skyldfordelings-/selvmordsroman, er dette like mye en samlivsroman. Om ting som har vært, men som går i stykker. Om Den Store Kjærligheten. Dens fall. Forventninger. Skuffelser. Realiteter. Kan to mennesker forstå hverandre? Lever vi, i ytterste konsekvens, i vår egen verden?

Historien om Johan og Judith og forholdet deres fra det første møtet i parken, via det flotte hjemmet og de nære og intime samtalene, til sviket og bruddet - hele historien er beskrevet av dem selv i separate kapitler. Johan virker tung av dårlig samvittighet for sviket han påførte samboer og datter da han flyttet fra dem til en annen kvinne. Judiths fortellerstemme er på randen etter sjokket. Det er tydelig for leseren at hun har en annen livsanskuelse enn sin eks. Der han føler seg tvunget til å forlate livet han lever når han sviker og finner kjærligheten hos en annen, ser hun på troskap i noe mer pragmatiske vendinger. Hun har sine svin på skogen, men har aldri ønsket seg noe annet. - Man slipper ikke barnet sitt, sier hun. Jeg oppfatter at hun snakker om Ebba og forholdet til Johan samtidig. For henne eksisterer det fremdeles et ”vi” hun ikke kommer ut av – selv lenge etter bruddet.

Ebba er en flink pike som skåner sin mor og gleder sin far. Hun er klok og ser hvordan begge foreldrene slites av bruddet - på hver sin måte. I brevet hun skriver til lillesøsteren før hun tar livet sitt, sier hun noe om at det er for mye som gjør vondt og at hun føler at hun står utenfor livet. Utenfor en glassklokke - en slags omvendt referanse til Sylvia Plath’s The Bell Jar der hovedpersonen Esther ser seg selv inni en glassklokke. Esthers glassklokke symboliserer galskap. Hvis det samme gjelder for Ebba, står hun utenfor galskapen. Utfallet er det samme – selvmord/selvmordsforsøk. Kanskje er det hennes logikk at det vil bli lettere for de hun reiser fra å komme seg videre uten henne?

Dette er en klok, vakker og lavmælt roman med sterk tematikk som setter seg i kroppen og hodet. Jeg tror den er viktig. Takk for anbefaling, EarlGrey. Jeg sender stafettpinnen videre. Med stor glede.

Lost

2005-12-31T13:49:00.000Z

En ung, gift kvinne, Charlotte, spilt av Scarlett Johansson og en eldre amerikansk skuespiller, Bob Harris, i Bill Murray's skikkelse treffes tilfeldig. Møtet finner sted på et luksushotell i Tokyo og de to trekkes mot hverandre i sin gjensidige insomnia og innadvendte holdning til en verden de har problemer med å forholde seg til. De trigger etterhvert store uuttalte spørsmål i hverandre, der de vandrer rundt med en tilsynelatende letthet i et absurd fremmed verden de ikke er i stand til å kommunisere med.

Det har vært hevdet at portrettet av japanerne i denne filmen er ufordelaktig stereotypt, men om man løfter nesetippen og ser litt mer symbolsk på denne fremmede, absurde verdenen som Charlotte og Bob møtes i, så handler dette mer om to mennesker som ikke passer inn noe sted enn om to hvite amerikanere i Asia.

En underfundig, småabsurd og tidvis hysterik morsom film om et møte mellom malplasserte mennesker.

Særdeles severdig!

Modellen

2005-12-25T20:52:00.000Z

Etter å ha lest Maskeblomstfamilien og Halvbroren har man en viss formening om hva man kan forvente seg av en roman fra samme penn. Jeg tok skammelig feil denne gangen. Mens de andre nevnte bøkene har vært bra, men ganske forgjengelige og middels engasjerende, har jeg en følelse av at Modellen kommer til å kverne noen runder til i hodet mitt.

Historien strekker seg over et tidsrom på et halvt år. Den er rammet inn av en prolog og en epilog hvor en journalist intervjuer den kjente kunstneren Peter Wihl under åpningen av hans viktige utstilling Écorché. Peter Wihl lever sammen med Helene og deres felles datter Kaia som han til en hver tid har dårlig samvittighet overfor. Han nærmer seg de 50, og plages av frykten for at hans glanstid er forbi. Ben, den aldrende homofile galleristen hans, frykter det samme, ettersom han ser at Peter strever med å bli ferdig med verkene sine til åpningen. Så skjer det fatale. Billedkunstneren, som lever av øynene sine, får en fryktelig diagnose av en synsspesialist. Han er i ferd med å bli blind. Det finnes ingen kur.

Hva gjør man når man mister selve livsgrunnlaget sitt? Hva bruker man de siste ressursene på når alt håp er ute? Og er virkelig alt håp ute? En second opinion hos en gammel klassekamerat som har mistet legebevilgningen sin pga lyssky praksis, viser at det finnes en utvei. Men kan Peter gjennomføre denne? Vil han kunne leve med seg selv etterpå? Peter kjemper sin livs kamp disse månedene.

Bokas tittel refererer til motivet i maleriene i Écorché. En estisk jente som kunsteren er dømt til å se resten av sitt liv gjennom øynene til.

Parallelt går Ibsens Vildanden som en rød tråd gjennom hele boka. Helene er scenograf og jobber med en ymse oppsetning av stykket. Tematikk som hybris, ”grip dagen”, sannhet og forestillelse. Kunstnersinn og egoisme. Romanen stiller de store spørsmålet. Ønsker vi sannhet? Tåler vi den? Er det verdt det?

Mørket og det avskyelige i Maskeblomstfamilien er gjenkjennelig, men ikke fullt så påtrengende (men ikke desto mindre rystende). Saabye Christensen skildrer fremdeles godt verden sett gjennom barns øyne, selv om barnet ikke har synsvinkelen denne gangen. Men han er definitivt vel så god når han ikke skriver mursteinsromaner om oppvekst. Jeg likte og anbefaler herved. Terningkast fem.

Fortsettelsen

2005-11-18T21:55:00.000Z

Before sunset er fortsettelsen av Before sunrise. Den samtalen Jesse og Celine så brått avbrøt i 1994 med et løfte om at de skulle treffes igjen på samme sted seks måneder senere, fortsetter i 2003. Ikke i Wien denne gangen, men i romantikkens Paris der de treffes mer eller mindre tilfeldig. Eller ikke? Jesse og Celine er ni år eldre, men alt er som før. Nesten.

Vi får vite at Jesse holdt løftet og troppet opp på jernbanestasjonen i Wien slik de avtalte, men at Celine ufrivillig ble forhindret fra å komme. Og igjen - hva hvis...?

Siden jeg så begge filmene rett etter hverandre, må jeg si at det som slår meg er konsekvensen i rollekarakterene. De er lett gjenkjennelige. Kanskje noe dempet, slik man blir med alderen, men vi kjenner igjen Jesse og Celine umiddelbart. Imponerende og fascinerende.

Og slutten... Ah... Akkurat passe åpen.

Det er heller ikke noe drawback at åpningsscenen i denne filmen finner sted på Shakespeare & Company - min favorittbokhandel i Paris - like ved Notre Dame.

Jeg gir begge filmene en subjektiv og kanskje litt sentimental femmer på terningen.

You can never replace anyone because everyone is made up of such beautiful specific details. (Celine)

Before sunrise

2005-11-18T11:59:00.000Z

Det første som slo meg var at dette er en film jeg virkelig burde ha sett for 10 år siden. Da var jeg jevngammel med rollekarakterene, student og kunne nok identifisert meg enda mer med plottet. Ethan Hawke som spiller Jesse har aldri vært min favoritt, men han gjør seg glimrende som søkende, kvasi-intellektuell hormonbombe. Man kan forresten merke at filmen er ti år. Når Jesse i en av åpningsscenene fabulerer rundt tanken på å lage et tv-show i real time som ikke skal handle om noe annet enn menneskers hverdagsliv over hele verden, kan det jo tolkes som et lite frempek mot dagens realitytrend.

Plottet er fascinerende: Celine møter en ukjent på toget og bestemmer seg for å utsette alle planer i ett døgn for å være med denne personen. Begge vet at det med all sannsynlighet er første og siste gangen de treffes. Det handler om å gjøre det meste og det beste ut av situasjonen og tiden man har sammen. Er det fascinasjon? Crush? ...kjærlighet?

Ung kjærlighet og "hva hvis"? motivene er fremtredende. Det er en snakkefilm. Og det er søtt.

If there's any kind of magic in this world, it must be in the attempt of understanding someone, sharing something. I know, it's almost impossible to succeed, but... who cares, really? The answer must be in the attempt. (Celine)

You gotta love that.

Hvordan det gikk? Se det skal jeg finne ut i kveld når jeg legger oppfølgeren i dvd-spilleren.

I Jane Austens verden

2005-11-10T20:51:00.000Z

Fordelen med å være "midlertidig indisponert" er muligheten til å se romantiske BBC-serier i sammenheng. I 1996 da Pride and Prejudice gikk som serie på NRK, var det litt beneath me å følge med. Hey - jeg var da voksen og ferdig med slikt ungpikesvermeri, og jeg lo litt av mine medstudiner som sukket henført over tanken på Mr. Darcy i storskjorta si. Men akk. Hva gikk man ikke glipp av den gangen...

Dette er noe av det mest søte og klissete jeg har sett på lenge, men jeg har overrasket meg selv stort med å smile og le høyt for episode. For så å rigge meg til med cola light i godstolen for virkelig å nyte siste episode der alt som skal skje, faktisk skjer.

I Jane Austens verden ordner det seg virkelig for snille jenter!

Så kan man jo diskutere hvorvidt serien hadde vært like severdig uten Colin Firth.

DVD-helg

2005-10-11T19:10:00.000Z

Med lånt utstyr får vi av og til sett litt film i vår TV-frie tilværelse. Det ble litt ad hoc mtp filmvalg denne gangen, men vi fikk oppleve Robert de Niro som skapsprenger i The Score. Dt er vel ingen bombe når jeg sier at jeg har sett ham i mer kledelige roller, men dog - underholdende nok. Og Edward Norton gjorde seg som skurk i dobbelt forstand.

Skapsprengersjangeren er ikke helt min greie. Neste film var America's Sweethearts. Etter en overdose Billy Crystal i løpet av filmens fem første minutter, valgte vi å gå over på norske 37 1/2 - selv om jeg hadde sett den før.

Lett underholdningshelg med andre ord.

Jeg har fått en anseelig bunke "big ones" på skatten i år, så nå skal blir det mulighet for å se film hos oss også. Vi må bare bestemme oss for hva vi skal gå for: Plasma/LCD-tv (dyrt) eller projektor (bråkete).

Snø vil falle over snø som har falt

2005-09-25T18:54:00.000Z

Nå har jeg også lest den! Min fordøyelse av denne boka er preget av at den sto på leserlisten til litteraturgruppen jeg er med i. Levi Henriksen har høstet lovord i forbindelse med denne romanen, og siden jeg ble relativt positivt overrasket over den forrige bestselgeren vi leste, gikk jeg på med godt mot – bare en uke før vi skulle samles. Noe som viste seg å gi meg for lite tid. Igjen.

Hovedpersonen Dan returnerer til hjembygda etter et fengselsopphold for narkotikasmugling. Han returnerer i sorg og sinne til brorens Jakobs begravelse. Det blir et opprivende møte med bygda, barndomshjemmet og fortida. Dan har mange fiender og opplever konspiratoriske forsøk på å få ham av veien – på alle måter. Mona Steinmyra blir den som får Dan til å bestemme seg for å klore seg fast og finne igjen verdigheten i det han en gang reiste fra.

Romanen har et godt krimplot som driver historien fremover. Det er tidvis litt action og det er gruelig kaldt – så kaldt at man formelig fornemmer kuldegradene som frostrøyk opp fra boksidene. Persongalleriet er jordnært, hverdagslig og troverdig. Men likevel. Historien, språket, settingen og personene kom aldri under huden på meg. Jeg legger boka fra meg med et aldri så lite skuldertrekk. Kanskje jeg hadde likt den bedre under andre omstendigheter?

Den personen som vakte nysgjerrighet, var Mona Steinmyra, denne tilsynelatende enkle jenta med fribillett i alle miljøer. Er hun dum eller bare streetsmart? Jeg ble ikke helt enig med meg selv. Jenta minner meg om Linda i Karin Fossums Elskede Poona og Lena i filmen Så som i Himmelen. Litt sånn naive jenter som er ekstremt sympatiske. Blir spennende å se hvordan hun blir tolket i en eventuell film/tv-serie. For den kommer nok.

Ellers er jeg litt ferdig med bygde-Norge i boks form nå. Jeg har kastet meg over Irvings nye - men det blir i alle fall et langtidsprosjekt (800+ sider...)! Innimellom skal jeg lese Kilden av Gabriel Scott.

Søtt, søtt, søtt

2005-09-20T19:55:00.000Z

I kveld er jeg lettere euforisk.

Jeg har vært på kino - god grunn til å være høyt oppe i seg selv - men i dag har jeg kost meg i kinosalen slik aldri har gjort før. Ever. Jeg tok meg selv i å sitte og smile mer eller mindre hele filmen!

Bok-blir-film-nedturen kom ikke. Jeg nøt Tim (Batman) Burtons versjon av Roald Dahls Charlie and the Chocolate Factory i fulle drag og kjøpte hvert grep, hver kulisse, hele rollelista!

Willy Wonka - eksentrikeren fremfor noen - fremstilt av Johnny Depp. Jo, jeg var skeptisk. Denne karakteren, med noe uunngåelig Michael Jackson'sk over seg, ville nok lett blitt (over)tolket av en Jim Carrey, men det er en lykke at man ikke gikk i den fella. Depp gjør en glitrende Wonka. Og med min beste vilje kunne jeg ikke finne ungpikeidolet noe sted (hvor var han?). Det er en kompliment.

Lille Charlie og bestefar Joe var fantastiske. (Og gjensynet med Noah Taylor fra Shine overraskende.)

Har ikke flere ord i kveld. Anbefales varmt. Sammen med boka og lydboka.

Kjærlighet for viderekomne

2005-09-19T18:40:00.000Z

Jeg har sett filmen før. Det er ikke så lenge siden heller. Så denne gangen nøt jeg historiene samtidig som jeg fikk med meg litt mer enn første gang.

Helt siden jeg så Short Cuts for mange år siden har jeg vært fascinert av de filmene som består av flere tangerende historier. Magnolia er en annen nydelig film i samme sjanger. En norsk film over samme lest er ikke nødvendigvis ensbetydende med suksess, men som vi alle vet har denne filmen eksaltert anmeldere og kritikere selv utenfor landets grenser.

Når man lefler med engle-/Kristus-motiver, plasserer man seg lett for hogg. Men jeg synes Poppe og gjengen har fått det til, jeg. Betagende film, nydelige karakterer og en deilig optimisme og livsbejaelse - tross alt.

Shine

2005-09-18T17:41:00.000Z

Ni år på overtid fikk jeg endelig sett Shine. Den som venter på noe godt, osv... Det var for meg en sterk, bevegende og nydelig film om kunst, far/sønn-forhold, misforstått farskjærlighet, galskap/eksentrisitet, og den hadde noen slående likheter med boken jeg nettopp hadde lest.

Historien traff en nerve i meg. I kveld er jeg ikke i stand til å utdype.

Musikken var fantastisk. (Må høre mer klassisk!) Dessverre gikk jeg glipp av en fremførelse av Rachmaninovs 3. pianokonsert - The Rac 3 - på torsdag. Ryktene sier at det var en fantastisk konsertopplevelse. Både pga musikken og en finsk, eksentrisk pianist med et karismatisk uttrykk.

Et kunstnersinn

2005-09-14T20:12:00.000Z

Denne boka ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Annes kommentar. Forfatteren var et helt nytt bekjentskap for meg.

Dessverre bruker jeg urimelig lang tid på bøker for tiden av den enkle grunn at jeg sovner før jeg får lest mer enn 10 sider, og for tiden leses det kun på sengen. Man skulle tro at man uten TV fikk tid til å lese masse. Slik er det ikke. Det er alltid nok å gjøre etter at de håpefulle er i seng. Det ryddes kronisk. Og det bygges logistikk. Siden minimum 6 timers søvn er en nødvendighet, går kveldene fort.

Men. Jeg nærmer meg slutten på ovennevnte bok. Og det er med et visst vemod jeg ser at jeg snart skal legge den fra meg. Det er en lavmælt, nydelig historie om den religiøse jøden og kunstneren Ashers vei fra barndom mot voksenverdnen, fra en kultur med fokus på Gud og religionsutøvelse til et liv med fokus på virke og kunst. Asher er, tross farens motstand, en genierklært kunstner allerede som svært ung gutt. I boka bevitner vi den relativt dramatiske kollisjonen mellom religionen og kunsten. Boka kan også leses som en rite of passage-roman med mer allmenn gyldighet. Den handler om løsrivelse og om smerten i den forbindelse.

Den er likevel fremfor alt en beskrivelse av et kompromissløst kunstnersinn, dog ikke uten kvaler og samvittighet for hva og hvem han må ofre på kunstens alter. Anbefales.

Ole Bull, Felicie og Ketil Bjørnstad

2005-08-07T19:32:00.000Z

Ketil Bjørnstad har skrevet en bok om Ole Bull. I går ble vi servert utdrag fra boka som skal lanseres nå i høst. Utdrag som omhandlet hans forsmådde franske frue: Felicie. Det var en gripende historie.

Idyllen til tross, hun ble aldri lykkelig der ute. Hun snakket ikke språket. Kjente ikke kulturen. Var tyve år og langt fra alle hun kjente; fra alt hun kjente. Og den hun elsket forlot henne. Lot henne i stikken. Sakte men sikkert.

Jeg har tråkket mine barnesko på Andøen gård og i omegn. Spilt volleyball i Kalvehaven, "rømt" hjemmefra og sittet sint og indignert på trappa til det fordums flotte, men da akk så forfalne våningshuset. Dette var selvsagt før den store utbyggingen som gjorde bydelen til et av de mest attraktive boligområdene i kommunen i løpet av 90-tallet.

Jeg er ikke mindre nostalgisk anlagt enn at jeg synes det er fascinerende å tenke på at det er her - akkurat her - dette har skjedd. Det var her Felicie ble gal - sannsynligvis av sorg og ensomhet. Det var i min skog hun ropte ut sin fortvilelse, i mitt tilfluktssted hun gråt sine bitre tårer og holdt sine enetaler på et for lokalbefolkningen fremmed språk. Nåtid og fortid møtes og evigheten krymper litt.

Jeg leser lite biografier, men kanskje jeg kommer til å bla litt i denne.

Done

2005-08-01T20:01:00.000Z

Kopiering unnagjort. Det ble selvsagt i feil kronologisk rekkefølge, men dog.

Mathieu og korguttene

2005-08-01T19:59:00.000Z

Herfra

Kino blir ikke alltid høyeste prioritet i småbarnstilværelsen. Desto viktigere er det at man de gangene man bestemmer seg for å gå på kino "treffer" på filmen. Det gjorde vi i går - venninnen min og jeg.

Mathieu og korguttene var en film jeg ikke visste så mye om. Jeg tenkte internatskole-film = variasjoner over et tema; mest nærliggende referanse er selvsagt Dead Poets Society. Men for meg ble dette likevel en annerledes film.

Selve plottet er velkjent: Ny lærer ankommer internatskole med villstyringer og tyrannisk ledelse, overtar ville gutter på egne premisser og med nye virkemidler (i dette tilfellet korsang), læreren oppnår resultater, krise oppstår, privilegiene fratas ham osv. Det var i siste halvdel av filmen at den begynte å skille seg fra en typisk amerikansk film. Rebellen ble verken snill eller flink til å synge, læreren kom ikke tilbake til skolen.

Det er bildene og musikken som "gjør" filmen for meg. Papirflyene med hilsner på, som seilte ned mot den varmgule sanden, alle guttehendene som vinket uten ansikter... Denne uendelig vakre scenen i kombinasjon med like vakker musikk er noe av det flotteste jeg har overvært i en kinosal.

På et annet plan var dette en tragisk film om barnesjebner, om urettferdighet og straff. Som foreldre er man hudløs, utsatt og bitteliten i et slikt perspektiv. Det tvinger seg frem en ordløs, men ekte bønn for alle barn som må leve i et helvete på jord.

En prest - Presten

2005-08-01T19:55:00.000Z

Herfra.

Hovedpersonen Liv er mest teolog. Men etter en ubearbeidet opplevelse av tap i Tyskland, flykter hun til nord for å skrive ferdig oppgaven sin om sameopprøret i Finnmark og for å virke som prest. Eller for å bevise overfor seg selv og alle andre at hun nettopp ikke fungerer som prest og medmenneske. At språket kommer til kort. At vi ikke kan nå hverandre. Og hva slags virkemidler skal man da bruke? Hva sitter man igjen med?

Hanne Ørstavik er ikke kjent for å skrive slukebøker og hun er ikke spesielt lett tilgjengelig (for mange er hun vel mest kjent som del av en kvasi-akademisk chick fight). Boken krever sin leser (det liker vi), og dette var definitivt en bok man helst burde lese lenger strekk av om gangen. Ikke sånn som jeg gjorde – 5 sider hver kveld. Boka er jevn. Det er språket, ikke plottet, som teller. Det er ingen store høyder eller dype daler. Hovedpersonens fortvilelse over sin egen medmenneskelige og språklige tilkortkommenhet råder. Relativt pessimistisk, men kanskje ikke likevel?

Jeg gir Presten en firer og meg selv en treer - som leser.

Message for Brad

2005-08-01T19:51:00.000Z

Hentet herfra.

A piece of advice for future career moves:

You are neither an action hero nor comedy actor. Do your thing, Brad: Look good and shut up.

And between you and me, honestly: How many times did you resist an urge to pop Angelina's lips with a pin?

Busy bees, love and forgiveness

2005-08-01T19:46:00.000Z

Hentet herfra.

Lily Owens' story is a sad one. She is white, fourteen and lives with her no-good, abusive father. She has carried with her a burden of guilt and a yearning for love ever since her mother passed away at Lily's own hand - accidentally.

After running away from home with her black nanny, Rosaleen, Lily finds herself in an all-black, all-woman (nearly) community that also links with her past. In the Pink House Lily hides her secrets (of running away, of having killed her own mother), experiences adolescent and transracial love, learns all about bee-keeping, witnesses suicide and mourning. August, June and May - the three sisters living in the Pink House - and the Daughters - (of Mary - a black Mary statue and center of worship) embrace both Lily and Rosaleen and provide them with shelter, life wisdom and love.

Lily's journey from childhood to adolescence is troublesome and painful, but beautiful and enjoyable to read. The more heavy subject of the Civil Rights Movements is lightly - maybe too lightly dealt with, but this is not that kind of a novel either. Sue Monk Kidd is no Toni Morrison, but I'll lay off the analysis and recommend this book for lazy days in the hammock or on the beach.

It is a celebration of love, forgiveness and sisterhood, with rich, scented scenes. A perfect summer read.

Røtter og blod

2005-08-01T19:41:00.000Z

Hentet fra Ord og ingenting, postet 21. juli:

I litteraturgruppa jeg er med i, bestemte vi at årets sommerlektyre skulle bli Berlinerpoplene av Anne B. Ragde. Jeg kjente en viss likegyldighet i forhold til denne avgjørelsen. Hadde ikke lest noe av Ragde tidligere, men må si jeg faktisk ble positivt overrasket. Hun har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Vi følger tre brødre med et anstrengt forhold til foreldre, barndom, barndomshjem og hverandre. Vi følger dem hver for seg i tiden rundt morens dødsleie og etter hvert død. De lever svært forskjellige og atskilte liv. Morens død fører brødrene ubønnhørlig sammen. Eldstemann driver gården, den mellomste driver et begravelsesbyrå, mens yngstemann er homofil og gjør det stort som dekoratør i København. Vi introduseres også for den eneste etterkommeren av dette slektsleddet, Torunn – eldstemann Tors løsunge – en datter han ikke har hatt videre kontakt med gjennom oppveksten.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner (uten å røpe for mye) er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel.

Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter.

Jeg ble revet med i begynnelsen av romanen. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? (I allefall kommer oppfølgeren senere i høst.)

Erna Solberg uttalte i et intervju i magasinet PULS (siste nummer) at hun vokste fra norsk sosialrealisme på åttitallet og begynte å lese intelligent fantasy i stedet. Vel – det blir ikke denne boka som kommer til å få meg til å melde overgang. Ingen perle, men helt ok tidtrøyte. En sterk firer på terningen.

Sommerens litterære pliktløp er unnagjort. Hva nå? Valget står mellom Irvings nye Until I Find You, innkjøpt i dag, eller My Name Is Asher Lev (Chaim Potok), som jeg akkurat har begynt å bla i – etter tips fra Anne.

Syndig perfeksjonisme

2005-08-01T19:37:00.000Z

Det som gjorde susen da jeg skulle overtale min kjære til å se Sin City i stedet for Klodenes Kamp, var en allusjon til Dick Tracy. Ba en stille bønn om at jeg hadde rett i at filmen var sånn noenlunde i den sjangeren.

Og hvilken innertier! Klampen i bånn fra første sekund. Blodet sprutet, den ene grusomheten avløste den andre; likevel var denne filmen en ren nytelse for øyet. Stilsikkert og gjennomført til fingerspissene. Selv tegneserieukyndige som undertegnede kunne bare bøye seg i støvet for troskapen til originalen.

Løp og se Sin City!

(Postet på Ord og Ingenting, 27. juli 2005)

Velkommen til litteratur/filmloggen min!

2005-08-01T11:36:00.000Z

Siden Blogger.com mangler kategorier, oppretter jeg en egen logg for film- og bokomtaler. Ved tid og leilighet vil jeg kopiere over egnede innlegg fra min andre blogg her.